hits

Animalshelter in Kathmandu

Da vi var i Kathmandu så vi nok en gang (som alle de andre landene vi hadde vært i) hunder som ikke hadde det bra og var syke. Vi bestemte oss derfor for å dra til KAT som er et sted hvor de hjelper syke eller skadede dyr. Det var også små valper der, som var forlatt av mora på gata. De driver også forebyggende med å lære lokalbefolkningen om hvordan drive god dyrevelferd. Annet forebyggende de driver med er også å sterelisere hundene, noe vi også fikk se da vi var der. Vi fikk også se et keisersnitt, men valpene var desverre døde. 

Det var mye triste skjebner her, men senteret behandler dem heldigvis og hjelper de med å komme seg på beina før de kommer ut på gata igjen. Mange av hundene blir også adoptert bort til hele verden, så de gjør virkelig en god jobb de her.  Noen av hundene har ikke muligheten til å klare seg alene på gata og blir værende her resten av livet. Dette er typisk hunder som er lamme eller av andre årsaker ikke lenger klarer å ta vare på seg selv.

Måten KAT overlever på er gjennom folk som donerer penger og frivillige som jobber der fra hele verden. Så om du noen gang tenker på at du ønsker å støtte en organisasjon, kan dette være den riktige :D


Keisersnitt, med dødfødte valper :'(



Dette var rett før denne tispe-hunden skulle stereliseres. Hun var livredd stakars! Da er det godt de har folk som er gode til å ta vare på dem. 


Her venta de i bura til de blei friske nok til å bli sluppet løs igjen.


Denne lille søtnosen hadde ikke lenger bevegelighet i beina og elta seg kun framover med å rulle seg på en morsom måte med kroppen. 



Denne gamle damen, var en huns som har bodd her i mange år og nå mest sannsynlig kommer til å bo her resten av sitt liv da hun ikke lenger har noen funksjon i beina sine. 



 

#asia #reise #travel #chrimar #chrimarseventyr #blogg #blogger #nepal #dyr #hverdag #vinter

Reiserute for Everest Basecamp + Dag 11-12: Namche bazar- Phak Ding- Lukla og avreise til Kathmandu

Dette var den siste etappen vår i Himalaya, med 21 nye km. Det var rart å kjenne på hvor tungt det også kunne være å gå i nedoverbakker. Vi gikk og vi gikk, og vi gikk og vi gikk. Det er rart å se hvor annerledes ting ser ut på vei nedover eller «baklengs» og vi fikk virkelig følelsen av å oppleve landskapet på nytt. Etter 130 km ++ var vi framme i Lukla igjen og alle var slitne, men veldig fornøyde etter en helt fantastisk tur. Resten av kvelden var det fest og avslutning med hele tur-teamet. På det samme hotellet som oss var det også mange andre grupper, så det blei virkelig party-party, med dans og masse morsomheter. Det vittigste var måten alle tok av på dansegulvet, spesielt guiden våres Bejay som var kveldens danseløve. Det var en utrolig morsom avslutning på turen vår!

Dagen etter var vi klare for avreise fra Lukla igjen. Fra en av verdens farligste flyplasser, fikk vi igjen en opplevelse av en berg og dalbane tur med kanskje noe av verdens peneste utsikt. Turen vår til Himalaya var over og vi hadde kanskje hatt den fineste og mest krevende opplevelsen i løpet av vår over 6 måneder lange reise.

Her er reiseruten for de 130 kilometerne vi tilbakela oss.

 

Den fantastiske tur-gjengen!

 

Vi hadde aldri klart oss så bra uten vår porter, guide og assistentguide.


 

Siste glimt av Everest.

    -
For første gang på 9 dager kunne vi spise kjøtt igjen. Dette må være noe av den beste og saftigste kyllingen noen sinne kalt for Chicken sizzler.






Takk for oss Himalaya, håper vi sees igjen en vakker dag!

 

 

 

#blogg #reise #vinter #natur #himalaya #nepal #chrimar #chriamarseventyr 





 

Everest Basecamp trekking. Dag 10: Perichie (4280 m.o.h.) - Tengboche- Namche bazar (3445 m.o.h)

Dagen i dag skulle bli en av to utrolig lange dager med tanke på avstand. Akkurat som dagen før skulle vi på vei ned bruke en dag på det vi hadde brukt to dager på, på vei opp som følge av så mye stigning oppover. Denne og neste dag skulle vi gå 21 km og da med 75 % av avstanden i nedoverbakker, dette skulle virkelig være tungt på en helt annen måte, men vi var ved godt mot selv om vi var slitne ettersom vi nå så fram mot å komme fram til varmere strøk nede i dalen. 

Vi hadde lunsj i Tingboche, som var byen med munkeklosteret. Når vi var ferdig med å spise, kom det en hest som var litt sulten og jeg hadde litt brød igjen som han fikk, men dette skulle jeg aldri ha gjort. For neste kapittel var at hesten spiste opp resten av maten vår, i tillegg til nabobordets mat. Forskjellen var at nabobordet ikke var ferdig med å spise, noe vi var. Vi holdt på å le oss i hjel og restaurant-eierne holdt på å bli gærne.

Videre var vi klare for å komme oss av gårde for den siste biten til Namche bazar. Vel framme i byen kunne vi alle kjenne på hvor godt det var å komme ned i lavlandet igjen. Ekstra deilig var det også igjen med et varmt rom, som vi ikke hadde hatt på alle dagene vi var der oppe i høyden. Her fikk jeg også medaljen min som offisielt fjellgeit/yak med yakbjelle.  

 




Kommer aldri til å glemme hvor heftige de er av noen beist de her altså. De veier sikkert ikke mer enn 50 kg og bærer ofte oppimot det dobbelte.

 


Baby-yak<3

 



 

Showmann det her :D


 


Her blei det nok et show med en ekstra middagsgjest, haha..


 

 

 

#blogg #reise #vinter #hverdag #chrimar #chrimarseventyr #natur #asia #nepal

Everest basecamp trekking. Dag 9: Gorak shep - Kala Pattar (5550 m.o.h.) - Lobuche- Everest Memorial - Perichie (4280 m.o.h.)

Vi startet som tidligere nevnt med å stå opp 04.45 denne dagen, for å få med oss soloppgangen over Everest fra Kala Pattar. Bejay guiden våres anbefalte at vi skulle la være å dra opp fordi vinden var så sterk i tillegg til de 20-25 minusgradene som skulle få det til å føles enda verre. Vi er jo vikinger/ nordmenn, så kulde skulle vi tåle. Jeg, Christer, Christian, Erica og Bejay dro på ferden for å nå turens høyeste punkt (Spencer var blei igjen for å sove, da formen fortsatt var laber). Vi kledde derfor godt mer enn godt på oss. Jeg hadde så mye som fire lag på beina og fem på toppen. Vi satte i gang ferden i mørket, utstyrt med hodelykter.

Dette skulle bli steikevarmt de første hundremeterne og vi endte derfor med å kle av og på oss hele veien. For på de 2 km vi skulle, var det 400 bratte høydemeter. En så bratt stigning i høyden er ingenting å tøyse med, spesielt med så tynn luft. På toppen tror jeg vi var nede på en oksygenprosent i lufta på 49 %, ganske sykt!. Vi brukte derfor så mye som to timer opp og 45 minutter ned. Da vi var oppe fikk vi med oss den fine soloppgangen på Kala Pattars 5550 meter over havet, med en 360 graders utsikt over underverket Mount Everest, men også flere av småsøsknene deriblandt Ama Dablam og Island Peak.

For første gang på hele turen fikk jeg virkelig kjenne på utmattelse. Da vi var helt på toppen, var det nok en liten topp/stein som man kunne klatre opp på. Christer måtte selvfølgelig opp hit, denne steinen var veldig smal og med lite å ta tak i. Jeg må selvfølgelig gjøre alt han gjør og motsatt er det alltid sånn at alt det gærne jeg gjør må han og gjøre. Dette var utrolig dumt av meg og absolutt noe jeg ikke skulle ha gjort.

For akkurat da vi kom opp på denne 10 meter høye steinen, hadde jeg ikke pust igjen og føltes heller ikke lenger som om jeg hadde fingre og tær igjen heller. Når da Christer sier at om du gjør et lite feilsteg her, kommer du til å stryke med og Christian på den andre siden sier at om jeg går et steg feil på den andre siden, da kommer jeg til å hoppe 300 m rett ned i døden. Jeg bruker aldri å være redd for sånne ting, men akkurat da stolte jeg virkelig ikke på at mine egne hender og føtter skulle få meg ned igjen fra steinen. Noen ganger er det litt greit med folk som passer på en, så Christer og Christian hjalp til og vipps var jeg nede fra den igjen. Det sies at høydesyke virkelig kan kikke inn bare det blir kaldt nok. Jeg hadde ennå ikke poppa Diamox så det var den jeg virkelig frykta var på færde. Likevel velger jeg å tro at det ikke var den som beit, meg men heller den bitende kulda som gjorde det hele til en ubehagelig opplevelse. Allerde 45 minutter senere var vi også nede i Gorak Shep og jeg fikk varmen under dyna og en god kopp kaffe som gav meg fingre, tær og pust tilbake.

Vel nede i Gorak Shep fikk vi frokost og skulle deretter dra på dagens neste etappe til Tingboche. Første stopp var lunsj i Lobuche, deretter forbipassering av Everest memorial igjen og overnatting i Perichie, hele 1230 høydemeter lenger nede enn dagens høyeste punkt . Dette blei en utrolig lang dag som starta tidlig, men følelsen av å nå Kala Pattar på hele 5550 meter, var en av de største mestringsopplevelsene noen sinne. Vikingene + Erica kom seg til toppen sammen!! Det at jeg faktisk klarte det hele uten Diamox og at det gikk så fint som det egentlig gjorde, kommer jeg nok aldri til å forstå.


Her er skjønnheten, verdens høyeste fjell!


 

Omsider på vei ned etter 9 dager med oppoverbakke.


 

 

 

 

 

#blogg #reise #chrimar #chrimarseventyr #blogger #inspo #nepal #asia #vinter #hverdag #natur

Everest basecamp trekking: På selveste julaften: Dag 8 Loboche (4910 m.o.h.)- Everest Basecamp (5360 m)- Gorak shep (5164 m.o.h)

Dagens første strekk var det siste strekket før høydepunktet for turen som var Basecamp, dagen var også selveste julaften. Selv om avstanden for dagen ikke var særlig mye lenger enn de andre dagene, var det et langt mer krevende terreng da mesteparten ligger spredt over en nåværende eller tidligere isbre. Dette betyr rullestein over alt, som gjorde at det tok litt tid. Spesielt var det slitsomt for anklene våre. Etter å ha vandret en stund, var vi framme i Gorak Shep som ligger på 5164 meter over havet. Det er her verdens høyeste bosatte befolkning befinner seg og stedet vi også skulle bosette oss for natten. Ganske utrolig i seg selv, hardbarka mennesker de her.

Etter å ha innlosjert oss og spist lunsj var vi klare for Basecamp. Da vi andre satt og venta på våre to amerikanske medkompanjonger, fikk vi tidenes beste juleoverraskelse. Det var ikke lenger to amerikanere som kom tilbake, men to julenisser som virkelig løsna på stemningen for en ellers sliten gjeng. Veien til Basecamp tok et par timer til og på tross av at vi nå ikke lenger hadde noen bagasje var det tungt, for her merkes det virkelig at lufta blei tynnere. En av våre julenisser lot nesten være å dra til Basecamp, bare et kvarter unna fordi hun virkelig begynte å kjenne den grusomme høydesyken, men vi fikk henne med etter en god pause.

Plutselig var vi der og for en følelse. Dette var alt vi hadde jobbet for og det var litt av en mestringsfølelse 😊 Det rareste er at det så så utrolig annerledes enn hva vi hadde sett for oss. For alle gikk hele tiden og spurte, «hvor er basecamp?». Den ligger rett på en isbre, og det er vanskelig å forestille seg at det er her campen ligger i høysesongen, men unikt og spesielt var det og ekstra digg var det å feire med kvikklunsj og mammas tradisjon med Underberger på toppen.

Vel tilbake i Gorak Shep blei Spencer ganske dårlig, så hun måtte legge seg resten av dagen og kvelden. Resten av oss «feira» julaften. Dette må være den merkeligste feiringen noensinne, men også ganske spesiell. Rart var det for første gang i livet og ikke være sammen med mamma og mormor, som var første gang siden både jeg og Christian blei født. Koselig var det da i det minste og slå av en prat med kjente og kjære over telefon. Ekstra koselig var det for meg og Christer å ha Christian ved vår side.

Julemiddagen blei enda merkeligere enn hva Grandiosa på julaften ville vært. Her oppe skal man helst ikke spise kjøtt, da det ofte blir fraktet langt uten å bli nedkjølt og derfor blir det ofte forderva før det rekker å komme på tallerkenen og alt blir derfor vegetar. Derfor blei det potetstappe med omelett på gutta og makaroni på meg, haha.. Så vi kan trygt si at vi gleder oss til forsinket julemiddag med kjente og kjære når vi kommer hjem<3 Får vann i munnen av å tenke på ribbe, medisterpølser, medisterkaker, surkål, rosenkål (prompekål som Christer kaller det), tyttebærsyltetøy, nam-nam-nam.

Resten av kvelden hadde vi det utrolig koselig rundt bålet og det blei nok den tidligste julaften noensinne, men dette var utrolig deilig etter en lang dag. Spesielt var dette en god ting, med tanke på at neste dag faktisk skulle starte 04.45 ettersom vi skulle opp til Kala Pattar på hele 5550 meter. 






Her er det kanskje synlig hvor gigantisk denne isbreen faktisk er.

Vi hadde vist vært noen snille barn, for nissen kom!




Nom, nom, nom..






Underberger må til for kropp og sjel.

 

Like barn leker best :D




Selv om vi er litt lekne er det bønneflagg vi holder i. Dette er en buddhistisk tradisjon å henge opp for hell og lykke her oppe i fjellene. 







#blogg #reise #nepal #reiselyst #asia #blogger #chrimar #chrimarseventyr #hverdag #vinter

Everest basecamp trekking. Dag 7: Dingboche (4360 m.o.h.)- Everest memorial- Louboche (4910 m.o.h.)

Dagen gikk gjennom sletter, daler og isbreer. Vi skulle gå langs et nytt type landskap som var formet av istiden, med mye morene steiner. Vi skulle også komme til minnes-plassen for alle som har dødd i et forsøk på å nå Everest. Den mest beita karen der må nok være den yngste av sherpaene som døde etter sin tiende gang opp til Everest. Verdensrekord hadde han også ved å gå komme seg opp dit på 16 timer.

Endestasjonen for dagen var Louboche. Dette skulle vi i større og større grad kjenne på kroppen. Vi reiste sammen med en koreansk mann som i flere dager hadde strevet seg opp og Christian fikk endelig overtalt han til å ta Diamox.

Jeg er var den eneste i gruppa som så langt har klart meg uten, men det skal være sikkert og visst at jeg også begynte å kjenne den tynne tynne lufta. Likevel var det så langt kulde jeg strevde med, framfor høydesyken var kulda enklere å gjøre noe med.

Etter at vår koreanske venn sleit seg opp til Loboche, var han endelig framme. Han begynte da og virkelig få store symptomer på høydesyken. Han skalv, hadde ekstremt lavt oksygennivå og blei til slutt så ille at han måtte snu og gå nedover igjen. Resten av oss gjorde oss klare for turens høydepunkt neste dag.

 



 

 

Everest memorial 


For første gang i livet bikka vi 5000 meter over havet.

 

 '

 

 

 

#blogg #reise #travel #chrimar #chrimarseventyr #blogger #asia #nepal #hverdag #vinter #natur

Everest Basecamp trekking. Dag 6: Dingboche (4360 m.o.h)- Chhukung (4560 m.o.h.) - Dingboche (4360 m.o.h)

I dag var det Christian sin bursdag, og så mye som han hater å bli via oppmerksomhet til måtte vi likevel overraske med kake, lys og ballonger. Jeg sto derfor opp veldig tidlig for å gjemme alt på kjøkkenet og fikk hjelp til å blåse opp ballongene. Så under frokosten fikk jeg en smule hat fra Christian for overraskelsen, men hva ofrer man vel ikke for litt søsken kjærlighet?😃

Etter frokost gikk dagens tur til en liten topp, 200 høydemeter opp. Kjapt opp og ned var det over på to timer og vi hadde resten av dagen til avklimatisering. Dagen gikk med til å spille kort og sosialisering. Senere gikk vi ned til bakeriet som hadde fersk brownies i ovnen og filmen Everest på planen. Utrolig fascinerende var det å se de ulike stedene vi allerede hadde vandret langs.

På kvelden igjen var det nok en feiring av Christian med enda en kake (dagens tredje) og til en ti-lykke-hilsen fra guiden, hjelpeguiden og portern og litt sjakkspill for gutta. 



Team Klemetsen :D
 


På denne toppen hadde vi nok en gang en vannvittig 360 graders utsikt.



Munker så vi ofte støtt og stadig langs veien.


 

 

 

 

#blogg #reise #asia #travel #natur #bursdag #vinter #chrimar #chrimarseventyr

Everest Basecamp trekking. Dag 5:Tengboche (3860 m.o.h.) - Dingboche (4360 m.o.h.)

Dagen i dag startet med soloppgangen som vi speida etter 06:45, men det var ikke så mye og se da det både var overskyet og gjemt bak fjellene. Interessant var det dog å se hvor raskt lyset dukket fram. Til frokost var det bursdagssang for vår medkompanjong Spencer som hadde sin 27 årsdag.

Klare for dagens innsats satte vi snuta mot Dingboche 12 km unna og 500 høydemeter høyere opp. Vi gikk stort sett langs med elva hele tiden og det var tydelig at det begynte å bli en del kaldere. Utrolig spennende var det nå å se at alle fjellene som bare for noen dager siden virket å være så hinsides langt borte nå var så mye nærmere. Spesielt Ama Dablam (betyr to mødre). Christer fikk energien tilbake, så mye at han begynte å leke apekatt.

Denne dagen var det Christian som skulle få hardere med fart for dagen, spesielt den siste biten og han måtte også ta diamox da vi kom fram. I byen hadde de bakeri, så ekstra digg var det med sjokolade/ kanelbolle etter nok en lang dag.

Ettersom Spencer hadde bursdag ble det kake og sangspill, hvor hun ble rørt til tårer. Skikkelig fest skulle vi spare til vi kom ned i lavere høyde igjen, ettersom alkohol skulle være dårlig for høydesyke.



Det finnes mange kollapsa bruer her, men denne falt sammen under jordskjelvet.




I bakgrunnen stikker Amadablam opp. Potetåkre finnes det overraskende nok også tonnevis av her, som er områdene som er gjerda inn på bildet over. 


Kommer du høyt nok opp over tregrensa som er så høy som 4000m så vokser det ikke lenger trær. Da tørker de heller kubæsj og bruker som brensel i stede. 



Hvilepauser er alltid ekstra digg.


Birthday-girl :D

 

 

 

 

#blogg #reise #chrimar #chrimarseventyr #blogger #asia #nepal #vinter #hverdag #fotografi #natur

Basecamp trekking Dag 4: Dag 4 Namche bazar (3445 m.o.h)- Tengboche (3860 m.o.h.)

Denne dagen startet med mye nedoverbakker.  Vi gikk nok en gang blant et fantastisk landskap. Christer begynte nå virkelig å kjenne på høydesyken, spesielt etter å ha snudd seg for raskt etter et helikopter og ende helt opp i svimmelhet. Vi gikk enda mer nedover gjennom mye skog og vi hadde en pause på et sted hvor de hadde noen utrolig søte små valper.

Stigningen etter å ha gått så langt ned skulle være på 5-600 harde og nye høydemeter før vi nådde Tengboche. På veien fikk vi testet hvordan det var å være en sherpa med å bære bagasjen de bærte for oss. Vi fikk kanskje bare bare en kvart eller halvdel av hva de egentlig bærer, som fortsatt var tungt. Fy søren for noen beist!!

Dagens tur skulle være på en lengde av 9,5 km. Da vi kom opp ditt fikk vi besøkt et munkekloster hvor det foregikk en buddhistisk seremoni som vi fikk se. Resten av kvelden ble nok en gang tilbragt med kortspill.

Christer var fortsatt veldig svimmel, så stoltheten hans måtte bekjempes med å bite i seg det sure eplet med å ta diamox og det kikka heldigvis inn etter bare 15 minutter. Deretter gikk det bare oppover i formen.


 

 

 

#blogg #reise #chrimar #chirmarseventyr #blogger #nepal #asia #vinter #blogger #hverdag #himalaya 

Everest basecamp trekking. Dag 3: Namche bazar (3445 m.o.h.) - Everest view hotel (3880 m.o.h.)- Namche bazar (3445 m.o.h.)

Det var deilig å sove litt lenger denne dagen, for dette skulle være en avklimatiserings-dag. Vi startet med å gå til Namches museum, hvor vi fikk lære mye om Himalaya og Everests historie. Her hadde de også en vanvittig 360 graders utsikt over dalen, everest og en rekke andre topper. Turen gikk så videre til dagens topp, som var til Everest View hotel, verdens høyeste flyplass Syangboche (3790 m.o.h.), samt flere utsiktspunkt. Det høyeste vi kom til for dagen, var 3880 m.

Vi hadde oss en te-pause i restauranten med den sykeste utsikten før turen bar ned igjen. På veien fikk vi se mye morsomt som synet av våres første jak, jak stier, flyplassen og et enormt landskap. Deretter var det lunsj som stod for tur. Etter lunsj gikk turen til verdens høyeste irske pub. Vi var sjeskene på en skikkelig Guinness, men ettersom det var tomt, var det også digg med irish-coffie i den bitende kulda. Kvelden ble tilbragt med hyggelige folk og kortspill.

Her er vi forran minnesstatuen av verden første mann på Mount Everest.


Christian viser dere veien til selveste Moun Everest.

 



Christer er superfornøyd med å ha møtt på sin første jak :D

 



Litt av en utsikt på alle kanter ja...




Christer MÅ bare utfordre skjebnen hvorenn han går. Kan dere se hvor skjebnen skulle utfordre han opp denne gangen?


Namche Bazar sett ovenifra.

 

 

 

#blogg #reise #vinter #chrimar #chrimarseventyr #natur #nepal #asia #inspo #inspirasjon #blogger #fotografi #foto #hobby

Everest basecamp trekking. Dag 2: Phakding (2610 m.o.h) - Namche bazar (3445 m.o.h)

Dagen startet grytidlig med det som skulle bli den tyngste strekningen. Dette som følge av 800 høydemeter og det vi på klokkene våre målte til 16 km, så det blei en lang dag med 7 timers vandring.

Den krystallklare elva som slynger seg helt fra basecamp og ned, skulle vi krysse hele fem ganger. Og veiene skulle føre oss opp og ned, opp og ned, igjen og igjen, før de siste 500 høydemetrene over 2 km førte oss nesten rett opp. For første gang skulle vi få utsikten over verdens høyeste fjell, Mountains Everest. Det er noe helt spesielt ved det, og ganske kult var det å vite at vi skulle være ved foten bare om noen dager, på selveste julaften. Etter mye vandring var vi vel framme ganske fornøyde da vi ankom Namche Bazar hvor det blei en tidlig kveld etter en lang dag.  



Kule folk :)






Dette skal forestille fruktbarhetsguden...




Vår fantastiske og morsomme guide Bejay og assistentguiden Dibi.





Gutta krutt!





Første utsikt over everest.


Jippi, endelig framme!

 

 

 

 

 

 

#blogg #reise #blogg #blogger #vinter #inspirasjon #asia #nepal #chrimar #chrimarseventyr #fotografi #natur 

Everest basecamp trekking. Dag 1: Kathmandu (1380 m.o.h.)- Lukla (2850 m.o.h.) - Phakding (2610 m.o.h.)

Da var ferden i gang. Vi startet dagen så tidlig som 4 på morgenen ettersom bilen vår dro 5. Vel framme på flyplassen var vi klare for avreise, men dette skulle vist ta litt tid ettersom det var motorproblemer med et av flya. Avreisen som da egentlig startet klokken 6 ble forskjøvet til 08.30.

Vi ble fraktet til det minste flyet vi alle noen gang hadde sittet inni, med kun 10 seter. Mer en klare var vi for avgang og plutselig var den der, dog noen timer forsinket. Vi ble flydd i en høyde til noe jeg vil tørre å påstå at er noe av den mest spektakulære utsikten vi har opplevd, med en varighet på ca. 40 min. Midt mellom enorme topper så vi de enda større og da også snødekte luene til Himalayas kjemper. 

Det var litt turbulens, men vi var heldige å dra tidlig på dagen for å slippe de verste ettermiddagsvindene. Landingen var fascinerende i seg selv og det er ikke rart at dette er verdens farligste flyplass med den korte rullebanen som går i oppoverbakke. Enten fordi de har kjørt rett ut stupet ved avreise eller rett i fjellveggen ved ankomst. Det er flere ganger det har gått skikkelig galt her, spesielt i 2015 med 16 flykrasj i løpet av et år.

Vi hadde en relativt grei landing og vel framme fikk vi servert frokost på takterrassen før vår første dag med vandringen satte i gang for en 8,3 km lang tur til Phakding. Langs veien vi vårt første møte med de hulken-sterke sherpaene, jakkene, de søte og hilsende barna og den utrolige naturen.

Etter ca. 3 fantastike timer var vi framme i Phakding. Vi tok oss en tur rundt og tok opp drona, dette skulle bli tidenes aktiviseringsleke for barna som løp etter den hvorenn vi sendte den. Lite visste vi at det må betales 1000 dollar for å bruke den i Nepal, slik at dette blei den siste gangen vi dessverre brukte den her.

Natten skulle bli ganske kaldt, for fyring begynner de ikke med før det virkelig blir kaldt på kvelden og frosten beit meg skikkelig i ræva. Så vi grua oss ganske til at det skulle bli enda kaldere. Sove fikk vi til slutt etter jeg og Christer til slutt trøkka oss inn i samme sovepose. Allerede denne natten skulle det kjennes hva høyden skulle kunne gjøre med kroppen. Jeg og noen av jentene våknet midt på natten og følte oss syke med litt svimmelhet og hodeverk. Som følge av at oksygennivået går ned pga. av temperatursenkningen om natten, føles symptomene sterkere.

 


Verdens vakreste utsikt!


To fornøyde karer som akkurat har overlevd verdens farligste flyplass.



Minnesmerke etter verden første dame på Mount everest.
 



Minnesmerke etter de 16 flykrasjene i løpet av samme år.




Bønneflagg er å finne over alt.



Firbente følgesvenner fikk vi over alt :)


Å sveive på disse skal vist bety godt lykke, så det måtte vi da gjøre ved enhver anledning!



Ikke så lett å se hva de ser etter, men det er drona som gjorde barne til noen lykkelige sprettballer!


Ikke noen som skal si noe på at de mangler muskler her  i hvert fall. Sherpaene finner du over alt her oppe og de kan bære så mye som det dobbelte av sin egen vekt. Med alle de stupbratte bakkene er dette mektig imponerende!

 

 

 

#blogg #reise #natur #travel #fotografi #blogger #inspo #chrimar #chrimarseventyr

Familiegjenforening i Kathmandu

Heldig er jeg som har en bror med felles interesser for utforsking av jordklodens selskapte underverker i naturen. Denne gangen var det Himalaya han hadde han pekte nesa mot. For så heldig er jeg at han kom ned til Nepal for feire julaften med oss på selveste foten av Mount Everest. Da Christian kom til Kathmandu flyplass hadde jeg ikke sett noen av mine kjære familie medlemmer på 5 måneder, så det var en ganske fin og spesiell opplevelse som ikke kan beskrives. Før vi tok turen til fjellene blei det noen dager i Kathmandu.

Kathmandu er en veldig busy by på samme måte som India, for det bor tross alt 6 millioner her. Likevel er atmosfæren en helt annen, med trivelige folk og folk som stort sett unner deg godt. Kathmandu hadde også en del sightseeing å by på.




 

Bereiste pepperkaker, skulle vi også være heldige å få.

 

Monkey temple

Dette stedet florerer av aper på veien opp til stupaen man når etter 365 trappetrinn.


 

Kremering

Lite visste vi om at det også fantes et sted som Varanasi her, hvor de på åpne plasser kremerer folk. Dette er langs en elv som fører ut i samme elv som Varanasi, nemlig Ganges. Det er også da den samme troen her på at man avslutter livets sirkel her, som jeg tidligere fortalte om i innlegget HER.




Bodanath stupa 

Dette er verdens største stupa. Denne ble bygget på 1300-tallet og står der fortsatt i dag, selv etter det grusomme jordskjelvet.

 

 

Durabare square

Dette er Kathmandus mest kjente område med veldig mange store templer og palass, inkludert det kongelige palasset som fortsatt holder på å bli gjennoppbygget etter jordskjelvet som slo hardt til her i 2012. Dette er bare en av mange bygg som fortsatt gjenoppbygges med bistand fra USA og Kina og ellers frivillige privatpersoner og firmaer. Templene som kommer nedenfor er en del av det gigantiske området hele Durabare square består av.



 

Dette kalles for Hippietempel, rett og slett bare fordi det før var veldig mange hippper som brukte og henge her for jordskjelvet inntraff. 

 

Tempelet med den lille barnegudinnen aka. Kumari.

Det er en eldgammel (og sykt spesiell) tradisjon i Nepal å ha en liten jente som en levende gudinne, Kumari. Jenta er gudinne fra hun er 3-4 år til hun når puberteten. Hun lever med familien sin, isolert. Inni dette tempelet bor den lille jenta som fra hun er 3-13 år bli. Dette er en tradisjon som stammer tilbake i tid til da landet hadde monarki og hun var en som gav gode råd til kongen. Når hun kommer i puberteten bli en ny kumari valgt. Det var ikke lov til å ta bilde av den lille jenta, men her er i det minste bilde av huset hennes. 

Kamasutratempelet. Det har navnet sitt etter alle figurene med de morsomme posisjonene.


 

Mye digg mat fikk vi også fylt oss opp med før vi stakk til fjells.




Nye venner møtte vi :)

 





Klatremuser måtte vi leke da..



Christer fikk nok en gang følelsen av og "ikke passe inn" i biler.

 




Dette er den beryktede tannguden. Om du spikrer en mynt til denne, skal du vistnok betale deg til god tannhelse.


 

 

 

 

#blogg #reise #chrimar #chrimarseventyr #hverdag #vinter #inspirasjon 

New Dehli

New Dehli er definisjonen på kaos. Det er en by med mange skulte skatter, men de to dagene vi hadde satt av til byen var langt i fra nok til å ha noen følelse av å kunne nyte det. Vi ankom New Dehli og hadde et håp om at det skulle være forholdsvis greit å navigere seg rundt her, som følge av metroen. Den gang ei, for byen har syv gigantiske byer i en by, som gjør det hele helt umulig med tanke på de store avstandene. Problemet er ikke nødvendigvis bare avstandene, for hele greia er bare helt anarki, så selv om du kommer deg frem med metroen mange steder, vil de resterende kilometerne ta deg så lang tid på grunn av alle menneskene og den konstante trafikk-korken som også gjør det utrolig tregt å forflytte seg framover selv med beina. Byen er også ekstremt skitten og forurenset og kontrastene mellom de flotte og gigantiske kjøpesenterne blir stor til de stakkars gatebarna som bor alene i kloakken og ruser seg på lim.

Da vi ankom til New Dehli var vi egentlig begge litt klare for å dra til Nepal, men vi måtte likevel oppleve noen av byens høydepunkter. Vi fikk virkelig se kontrastene som jeg nevnte ovenfor. Vi dro den ene dagen på et kjøpesenter hvor det var som å komme tilbake til den vestlige verden, med delikat mat og dyre merkebutikker, hvor vi spilte bowling og fikk smake Indian pale ale i selveste India.

Dagen etter dro vi på en sightseeingtur som drives av en organisasjon som jobber for å få gatebarn bort fra gata. Vi ble vist rundt i Dehli og fortalt om hvordan de jobber.

Mange av barna er forlatte, har rømt hjemmefra som følge av vold eller misbruk og har flyktet i håp om et bedre liv. Guiden vår var en som selv hadde rømt hjemmefra. Han fortalte sin egne personlige historie om hvordan han vokste opp med en imam som far og som ønsket at han skulle følge i samme fotspor som han selv. Da han var 10 år gammel forventet faren at han skulle memorere og huske uoverkommelige tekster av koranen. Han hadde ingen forutsetning for dette og farens svar på dette blei mishandling.

I stede for å leve i tortur stakk han derfor fra landsbygda som var 800 km New Dehli, hvor han endte opp. Her holdt han på å tigge penger til dagens opphold hver dag og det han brukte pengene på var lim som han kunne sniffe eller underholdning som for eksempel kino e.l. Mat var i stor grad lavt på prioriteringslista. Vi ble derfor fortalt at om en skal gi noe til en tigger i India og da spesielt med tanke på barna, så bør det være mat, spesielt noe som er åpna, hvis ikke vil de garantert bare selge det videre i igjen for så å bruke pengene på dop.

Organisasjonen han i dag jobber under som guide for oss, var den som reddet han ut av slummen og gav han sjansen for et bedre liv. Ved siden av å jobbe som guide, så holder han også på å ta utdannelse innenfor ledelse kombinert med turisme. 

 

 

Vi ble vist til togstasjonen hvor det hver dag reiser en million mennesker fra. Her har de et eget mottakssenter hvor barn som trenger hjelp kan komme. Da vi var der hadde det akkurat kommet inn to søte små gutter på 8 og 10 år, som hadde blitt sendt med tog på oppdrag fra moren om å stjele farens bankkort i New Dehli. Stakars små hadde de ikke klart å finne faren og endte heller opp med å måtte søke hjelp hos denne organisasjonen. Heldigvis fant de denne gangen fram til noen som faktisk kunne bistå dem, for i India er det faktisk slik at utrolig mange barn bortføres hvert år for å brukes til organisert tigging eller enda verre, prostitusjon.

 

 

Neste stedet vi ble vist var gatene hvor det er mye slum og gatebarna florerer rundt beina på en. 

Disse flisene med bilde av guder er over alt på veggene. De henges opp for at folk ikke skal tisse på hvert eneste hjørne. For med unntak av de veggene hvor disse henger, så brukes enhver vegg til offentlig toalett. 

 

Det siste stedet vi var på var et kombinert hjem og aktivitetssenter hvor hjemløse barn kunne komme inn og ut som de ville. Her fikk vi hilse på dem og prate med dem, noe som var utrolig koselig! Utrolig moro var det å se hvor interessert de var i bokstaver.

Dette var en helt fantastisk organisasjon, som gir barn på bar bakke en muligheter for et hjem, trygghet, utdannelse, omsorg og kjærlighet. Mange av barna har i dag nådd kjempe langt som følge av disse fantastiske menneskene.


Hver gang det var trafikkkork gikk det barn og damer som dansa og dreiv akrobatikk mellom bilene for å få penger til å overleve.

 

 

Vi dro også på verdens største kryddermarked. Til og med lufta var så fylt av krydder at vi gikk og nøys hele tiden her, hehe.

 

India er på godt og vondt et interessant land. Det som dessverre kommer til å brenne seg hardest inn i sjelen er de negative opplevelsene som blir så vanskelige å akseptere at det overskygger mye av det positive. Vi er glad vi dro hit for å oppleve landet, men det gav oss likevel noen av de tristeste minnene vi kanskje noen gang kommer til å se. Dette er ting som aldri kommer til å være greit og derfor ikke kan rettferdiggjøres på noen som helst måte. 

 

 

 

 

 

 

#india #reise #vinter #hverdag #eventyr #chrimar #chrimarseventyr

Brennende mennesker i Varanasi

India i seg selv er virkelig noe helt spesielt, men denne byen tar kaka. Vi har sett og opplevd mye i India, men det sies at om du drar hit vil du få oppleve det virkelige og autentiske India. Byen oppleves som veldig spirituell og du ser religiøse ritualer hele tiden. Mens man vandrer langs den berykta Ganges-elven er det hele tiden en hyggelig og en svært så fredelig atmosfære. Dette er også en veldig hellig by, ettersom det er her Ganges renner ut.

Byen har mye historie og dyp tradisjon. Grunnen til dette er kanskje at dens historie går så langt tilbake som 5000 år, og gjør at det til kanskje en av verdens eldste byer, noen mener også at det faktisk er den eldste. Spesielt kjent er den for det mange indere tror på gjennom hinduismen, som er reinkarnasjon. Om du drar til Varanasi ender du livets sirkel om du dør eller kremeres i byen. Som sikkert mange vet, tror hinduer på gjenfødelse og at du blir gjenfødt som en ny skapning enten det er gjennom et dyr eller menneske. Denne sirkelen vil de gjerne stoppe slik at de kan komme til himmelen. Alle brennes i elven, med unntak av barn under 10 år, gravide kvinner, prester eller om du blir bitt fra en kobra. Disse kastes med en stein knyttet til beina over bord fra en båt.

Daglig brenner de flere hundre kropper og det er to hoved-gather hvor de brenner fra, oftest flere kropper samtidig. Vi trodde begge at vi skulle oppleve dette som mye mer makabert og ekkelt, men overraskende nok forsvinner alt du forbinder med død og begravelse i Norge. 

For det første tror jeg dette har med de pårørende her, som synes å ha et så balansert forhold til dette. Det er ingen som er lei seg og dette er fordi de ser på det som en dårlig ting å sende «negative» følelser til den avdøde. For hvis man begynner å gråte i forkant eller vet at man kommer til å gjøre det, så skal man ikke dra hit ettersom dette vil sende sjelen dårlig hell på reisen. Ettersom kvinner er mer emosjonelle får de derfor ofte ikke være med fordi de ofte begynner å gråte under seremonien.

Vi hadde fått mange historier fortalt om hvor ekkelt dette skulle være, men helt ærlig var det mer fascinerende. Det ekleste må ha vært tanken på at vi hele tiden pusta inn døde mennesker. For hvor enn du gikk var det røyk fra disse kroppene og når du snøt nesa etterpå var det rett og slett svart. En annen ekkel ting som rett og slett kan være farlig for menneskene som gjør det er hvordan de tilber dette vannet. Ettersom de ser på det som rensende for sjelen, bruker de det til å vaske seg selv, klær og alt mulig annet med. Problemet er at når det hvert år slippes døde mennesker uti her blir vannet totalt råttent, som gjør at du kan få både det ene og det andre ved å bade her. 






Vestlige bakerier var noe de virkelig var gode på i byen. Dette måtte vi selvfølgelig prøve. Gjett om det var digg med nybakt brød med sjokoladepålegg på a. Om du lurer på hvor godt det var, så kan du bare se på smilet til karen over her, hehe.






Her tørker man klær på bakken..



Møtte også på "de tre bukkene bruse".

 


 

I byen hadde vi også en båttur langs Ganges, som var littegrann romantisk og fin. Det er noe helt annet når en får overblikk over hele byen fra en annen vinkel.

 

Varanasi har også hver kveld en egen seremoni hvor de ofrer flammer.



 

Da vi dro fra Varanasi tok vi tog. Dette skulle nok en gang bli noe spesielt. Mange som reiser med tog har egentlig ikke råd og derfor har de heller ikke egentlig har noen sitteplass. Vi endte derfor med en del blindpassasjerer i sengene våre. De sitter der helt til du sier du må sove. Selv etter dette forsøker de å sitte i sengene våre. Derfor er det veldig mange som sitter opptil seks stykker i samme seng, som disse nedenfor. 


Denne jenta og mammaen satt i sengen til Christer, men når vi skulle sove, la de seg bare ned på gulvet mellom de to køyesengene. 

 

 

 

 

 


#blogg #reise #blogger #vinter #asia #chrimar #chrimarseventyr #reiselyst #foto #hverdag #fotografi

Agra

Agra er en by som er utrolig kjent for underverket Taj Mahal. Hit måtte vi selvfølgelig ta turen, når vi først skulle til India, det er jo en av verdens syv underverker og på UNESCOs verdensarveliste. Bygget ble reist under Shah Jahan som var en stormogul i Mogulriket som bestod av deler av Afganistan og mye av Pakistan, Bangladesh og India. Mogulen bygget Taj Mahal for å vise sin kjærlighet til kvinnen i hans liv og yndlingskone Arjumand Banu Begum med det medfølgende navnet Mumtaz Mahal (Palassets pryd). Dette til minne etter hennes barseldød med deres fjortende barn. Selve ordet Taj Mahal betyr krone (taj) og palass (mahal), direkte oversatt blir det «palasset der kronen ligger».

Hele bygget består av marmor og det er et utrolig imponerende kunstverk, spesielt med tanke på at det er bygget på midten av 1600-tallet. På utsiden av Taj Mahal finner en også parken som var utrolig fredelig å vandre i. Dette er nok et sted med fullt av aper, som er nokså frekke og fryktløse. De hoppa konstant på en og annen stakkar for å robbe dem for isene de hadde i handa, dette var et ganske komisk syn.
 






 

Agra er utenom Taj Mahal en stort sett ganske skitten og slitt by. Så kontrastene kan man virkelig si er store. Dette kjente jeg veldig på da jeg sammen med min nye venninne til Mor Theresas barnehjem. Dette er et hjem startet gjennom Mor Theresa organisasjonen for foreldreløse barn, barn som har foreldre uten råd til å ta vare på dem, forlatte barn, psykisk utviklingshemmede barn og voksne, psykisk psyke voksne og eldre som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv.

Det var mange ulike bygg. I det ene bygget møtte vi veldig mange godt fungerende og lettere, psykisk utviklingshemma voksne som mestret mye selvstendig og derfor levde sitt eget liv med lite tilsyn. De hadde separert menn og kvinner for seg. I et rom hadde de også innelåst multihandikappa voksne som hadde behov for mer støtte. I spørsmål om hvorfor de var innelåst, var svaret at det ikke skulle skje neste gangs «ulykke» for neste generasjon. Det er forferdelig å tenke på, for de kommer seg aldri ut fra dette rommet. Tanken på å aldri kunne få lov til (noe som vi ser på som en enkel ting) som å se sola på himmelen, å kjenne vinden i ansiktet og ikke å få oppleve en varierende hverdag, er noe enhver person har rett på. 

Neste stedet vi ble vist til, var huset for barna. Det første vi møtte var et barnerom med fullt av babyer fra 0-2 år. Vi ble fortalt om de ulike årsakene til at de var der. Flertallet var jenter og dette har å gjøre med at de i India aller helst vil ha gutter fordi jenter ofte blir ansett som en byrde. Så mange av jentebarna vi møtte her var små søtnoser som rett og slett hadde blitt forlatt på sykehuset så raskt moren var klar for å komme seg på beina etter fødselen. Noen av barna hadde faktisk fortsatt foreldre, men de var der fordi familien ikke hadde råd til å fostre de opp. Foreldrene kom derfor på besøk en gang i uken. Noen av barna var psykisk utviklingshemmet, som også gjorde at de var uønsket og derfor forlatt.

Da vi kom inn her var det rolig og stille og hvert eneste lille nurk smilte om kapp for å få oppmerksomhet. Dette var nesten som å sette i gang et dominospill, for når du tok en opp, da var det en annen som begynte å gråte og når du da la ned den andre du allerede hadde i armen for å gi nestemann trøst begynte den du allerede hadde i armene og gråte. Dette var så hjerteskjerende, for det de faktisk er her, er bare så ekstremt underernært på nærhet og kjærlighet. Gjennom en frivillig dame fra Nederland ble vi fortalt at de nesten ikke fikk lov til å ta opp babyene så de ikke skulle bli vandt med for mye oppmerksomhet. Resultatet er at de bare blir liggende i disse sengene mesteparten av dagen, underernært på kjærlighet og stimulering. I bunn og grunn har dette med ressurser å gjøre, at de ikke har nok hender til dette enhver tid. Likevel er det bare helt grusomt at et barn skal måtte bli tatt fra noe så enkelt og viktig som kjærlighet, nærhet og omsorg.

Man ble bare revet i ti stykker på en gang, selv om vi fikk holde hver eneste en av dem og kose med dem, leke med dem og mate dem. Dette var bare for noen timer, men de gjør så vondt og vite at de da etterpå mest sannsynlig ikke får noe særlig oppmerksomhet resten av dagen.

I et annet rom var det barn med ulik grad av utviklingshemning. Her ble vi også møtt av mange smil og invitasjon til lek og fargelegging. Alle barna satt i rullestol og hadde ikke noe verbalt språk, men kommunikasjon, humør og humor hadde de mye av. Hele dagen lang var de inne på dette rommet, for de fikk ikke lov til å gå ut og de fikk heller ikke komme ut av stolene sine. På akkurat samme måte som de små babyene ikke fikk komme ut av sengene sine, fikk ikke disse barna komme ut av stolene sine, nok en gang i frykt for at de skulle bli for vant med det eller rettere sagt like det for godt.

Huset for de psykisk syke var noe vi bare gikk forbi, men vi pratet med noen av mennene som bodde der, som egentlig bare var super hyggelige og morsomme og hadde bare en hyggelig intensjon om å slå av en prat.

Det er lett å falle inn i en tankegang om at mye de gjør her er så feil sammenliknet med hva vi er vandt med i Norge. Det er derfor lett å tenke på alt de kunne gjort bedre og ting man gjerne vil forandre på, spesielt når man som meg selv har jobbet med barn og voksne innenfor alle feltene ovenfor her tidligere eller ved nåværende tidspunkt. Det er så vondt å vite om mulighetene som finnes der ute for disse menneskene; hvordan de kan få en økt livskvalitet på så mange områder med nærhet, kjærlighet, en mulighet for kommunikasjon, bedret ernæring, nye og varierte erfaringer, osv.

Alt det de går glipp av er noe man vet at på en eller annen måte hemmer utviklingen deres på så mange måter og som gir en stor brems i noe som kunne blitt noe mer.

Det er så utrolig mange ting jeg kunne påpekt, likevel er det viktig på et sånt sted og faktisk se verdien i det også. For alle menneskene som var der fikk alt de trengte av stell, pleie, medisiner, fysioterapi, mat, en seng og sove i, noen som passa på dem og gav dem tak over hodet. Jeg skal innrømme at jeg noen ganger sleit med å minne meg selv på dette flere ganger. Spesielt en gang da jeg satt med en ti år gammel multihandicappet jente på fanget som aldri fikk lov å komme ut av rullestolen sin i løpet av dagen utenom når hun skulle spise og stelles. Hun hadde ingen måte å kommunisere på, men da jeg var ferdig med mate henne fikk jeg kontakt. Jeg visste det ikke var lov å ta de på fanget ettersom de som nevnt tidligere ikke skal bli for vant til dette. Men da hun var ferdig med og spise fikk jeg kontakt med og det var akkurat som hun skreik med øynene etter nærhet og kjærlighet. I sikkert et kvarter satt hun på fanget mitt, jeg holdt henne i hånden og å se hvor glad hun ble for dette og holdt meg tilbake tilbake med hele seg, var hvor lite som skulle til for å gi henne en stor glede. Hun krøyp seg helt inntil meg som en liten ball og vi satt sånn og så hverandre i øynene, helt til det var et annet barn som trengte meg. Det er å se at så små ting som er så enkelt som små former for kjærlighet og nærhet var noe barna var utsulta på, var det verste.

Da er det nok en gang viktig og forsøke minne seg selv på det positive de faktisk får her. For alternativet er den grusomme og ubarmhjertige gata, som de færreste på dette hjemmet ikke ville hatt noen sjanse til å overleve på. Og faktum er som sagt også det at de rett og slett ikke har nok folk som jobber her til å ha tid til noe annet. For de skal ha det at de er utrolig gode mennesker disse nonnene som jobber her og vier livene sine til dette.


 

 

 

 

 

 

#blogg #reise #asia #india #asia #travel #chrimar #chrimarseventyr 

Udaipur

Denne byen kalles østens Venezia med alle de flotte innsjøene den består av rundt seg. Den er spesielt kjent for Lake Pichola som er den menneskeskapte innsjøen som slynger seg rundt byen, hvor man kan ta seg en trivelig båttur og nyte utsikten. Midt i innsjøen finnes det også flere vannpalasser som man kan stoppe på og nyte et eksklusivt syn. 


 

Byen har et gigantisk by-palass som ble bygget over en periode på 400 år, som startet i 1553. Det har bodd mange av Rajastans herskere her, men er i dag er det et museum. Det spesielle med det er alle de utsmykka og fargerike romma, som har noen utrolig fascinerende kunstverk på veggene. God utsikt over hele byen var det også her. 

Den ene dagen vi var her ble jeg helt tilfeldig spurt om jeg ville være med på en Bollywood film. Jeg skulle få være statist i en cafe og jeg syntes at dette hørtes ut som en morsom idé og ble selvfølgelig med. Dette er virkelig store greier i India og hovedskuespillerne sees virkelig på som guder. Alt er bare helt kaos og det er så mange mennesker tilstede at det ikke lenger ser ut som om en brøkdel av folka brukes til noe en gang. Jeg ble kledd opp i noe skikkelig old-fashion og 40-talls klær i India stil og plassert midt i en restaurant i en dramatisk kranglescene. Det var en morsom opplevelse og noe veldig typisk indisk, men som det ofte er i India tar ting veeeeldig lang tid og jeg endte derfor med og måtte rømme før scenen min var ferdig ettersom vi skulle rekke bussen videre til Agra. Jeg fikk ikke noen bilder av dette, men det er en opplevelse som har festet seg nok bilder av inni hodet. 

 

En helt annen ting jeg virkelig hadde lyst til å forsøke da jeg var i India var Yoga. Jeg gikk derfor to morgener på rad for å starte dagen med en skikkelig oppvåkning fra skrotten til toppen. Det er mange år siden jeg hadde forsøkt dette, men det var hyggelig å høre at kunnskapene mine ikke var så rustne som jeg skulle trodd. Jeg hadde glemt hvor digg dette er, så det spørs om det ikke er noe jeg må gjøre mer av i fremtiden når vi kommer hjem.

 

Dette var stort sett en sjarmerende by, men det hadde også sine baksider som sikkert alle byer har om du bare kommer deg langt nok ut av sentrum. Denne gangen var det kvinnesynet jeg virkelig fikk kjenne på. Dette er noe jeg hele tiden hadde kjent på i India, men dette var første gang jeg virkelig fikk kjenne på hvor alvorlig ekkelt jeg virkelig synes det var. Grunnen til at jeg ikke hadde kjent på det på samme måte tidligere var vel at jeg ikke hadde gått like langt og over lenger tid alene som det jeg skulle den dagen jeg fikk dette slengt i fleisen. I sentrum av byen var det aldri noe problem, men greia var at jeg skulle til togstasjonen for å kjøpe togbilletter. Det var ikke mer enn tre kilometer dit, men avstandene i India føles alltid dobbelt så langt. Dette er fordi det tar dobbelt så lang tid som følge av de trange gatene, i tillegg til all trafikken, folka og dyra som sirkler her. 

Da jeg hadde kommet meg ut av hovedsentrum befant jeg meg plutselig i noe som føltes veldig i utkanten. Her var det plutselig veldig tydelig at jeg var den eneste turisten og dette blant et flertall av menn. Dette i seg selv bør ikke egentlig være noe problem, men her blir det bare helt feil og det blei tydelig hvor lite jeg passa inn og dette syntes å bare setter griller i hodet på mannfolka jeg gikk forbi.

Problemet i seg selv er ikke at guttene gir oppmerksomhet til en her, det er mer måten de faktisk gjør det på som blir helt feil. Hadde de i det minste sagt noe fint eller gitt en triviell og hyggelig kommentar ville det bare vært hyggelig, som for eksempel da en knøttliten mann smilte og sa jeg likna på Shiva-guden. Dette er dessverre av de sjeldne opplevelsene.

Når jeg har gått sammen med Christer kommer det som oftest en automatisk en respekt for han som mann, som gjør at jeg (stort sett) har fått være i fred. Denne gangen da jeg gikk alene fikk jeg blikk som sa sitt, noen kom mot meg på en veldig truende måte og andre fortalte meg både det ene og det andre som ikke er noe hyggelig å skrive om her en gang. Det verste var at noen av disse var så små som helt nede i 12-års alderen. Andre ting er måten de ser på meg og direkte spiser meg med øynene. Jeg leser gjennom det jeg skriver og at det kan virkelig synes å virke som om jeg har blitt paranoid. Det kan godt være det, men jeg velger å tro at jeg nå i mitt 26 år lange liv har lært å se forskjellen på det å opptre med en intensjon om å være vemmelig og å være nysgjerrig. 

Det verste er ikke hvordan de snakker og opptrer ovenfor meg, det verste er faktisk at det sier så mye om hvordan kvinner i deres eget samfunn ansees. For når de kan finne på å si og opptre på denne måten mot en totalt fremmed, da tenker jeg at dette bare begynnelsen på hva de sier og gjør mot sine egne. Jeg sier ikke at dette ikke skjer i Norge og at alle menn er bedre der, for dette skjer også hjemme. Spesielt har oppmerksomheten (heldigvis) i det siste blitt flyttet mot #metoo- kampanjen, som framover forhåpentligvis kan forhindre dette i større grad. 

Forskjellen hjemme er at dette ikke er flertallet (min personlige mening), men da kanskje heller en av ti ganger i stede for ni av ti ganger som er min oppfattelse her. Forskjellen er at når flertallet er noen slesker da blir det veldig vanskelig å forholde seg til. Så det faktum at jeg i stor grad kunne få lov til å gå i fred på gata og føle meg trygg, er noe jeg setter stor pris på og gleder meg til når jeg kommer hjem. Nok en gang, jeg føler meg heldig som kommer fra mitt eget lille land Norge<3

 

 

 

 

 

#blogg #reise #vinter #india #asia #chrimar #asia

Pushkar

Fra Jaisalmer dro vi videre til den lille byen Pushkar. Dette er en avslappa liten by for backpackerne, hvor du kan komme deg bort fra et relativt bussy India. Christers mage hadde satt i gang krig med den velkjente «Dehli-belly» og derfor passet det fint med et roligere sted for noe dager. Byen er kjent for innsjøen midt i sentrum som er svært så hellig. Ettersom det er så hellig må man også gå barbeint i nærheten av den. Her drar indere og bader seg hver dag, på tross av at vannet ser ut som sølevann.

 

Jeg gikk meg et par morgenrunder rundt denne fine innsjøen. Det som er vanlig er at du foretar en ofring til innsjøen, enten det er med blomster eller frukt og deretter tar deg en langvarig kattevask i vannet. Det som overrasket meg er at indere som vi generelt har opplevd som ganske bluferdige, vasker seg meget lettkledd, t.o.m. kvinnene vasker seg toppløse her. Da jeg vandret her fikk servert noen hinduistiske bønner over meg i håp om at jeg skulle bli frelst. Det var en morsom opplevelse i seg selv, men frelst ble jeg nok ei. Rundt elva er folk generelt smørblide og slo gjerne av en hyggelig prat. Det er også svært så mange spirituelle og interessante sjeler her. Resten av byen var også forholdsvis trivelig og hadde også mye morsom shopping og nye matretter på markedet.







Annet enn innsjøen er det mange templer her, men utover dette er det ikke så mye annet å gjøre her annet enn å bare nyte et rolig og hyggelig India. Dette passet oss egentlig veldig fint, slik at Christer kunne komme seg litt mer på beina igjen.

 

 

 

 

 

#blogg #reise #vinter #chrimar #chrimarseventyr #blogger #hverdag

Indian wedding

Å gifte seg har blitt like vanlig som og ikke gifte seg i det norske samfunnet. Selv om det blir færre og færre gjøres det ofte av kjærlighet og noe som gjøres av et ønske fra begge parter, av egen fri vilje. I India er det så å si uaktuelt og ikke gifte seg og at du gifter deg av kjærlighet er av det sjeldne, da det oftest er arrangert. Bryllup er noe som er veldig stort for indere og det er derfor noe de sparer til hele livet og inviterer til deres livs største fest med 2-3000 mennesker. Det spares sjelden på kruttet for det skal være så spektakulært som mulig, tre dager til ende.  

 



 

Allerede andre dagen vi var i India, ble vi invitert i bryllup. Vi hadde som tidligere nevnt sydd oss ordentlig indisk kurdi og sari og var klare for festligheter. Vi visste lite om hva som skulle skje, men vi ble plukket opp av broren til Ali (tuk-tuk-sjåføren vår) og hans kompis, som skulle kjøre oss til bryllupet. Denne tuk-tuk turen var spesiell og komisk i seg selv, hvor sjåføren nesten ikke så på veien og vi flere ganger nesten krasja. Kameraten til han som kjørte hadde fått i seg så mye at øya gikk i kryss og han skravla derfor nonstop.

 

Ettersom det ikke er vanlig med alkohol på tilstelninger i India, så er dette noe du drar til et sted for å drikke før bryllupet for å komme i stemning. Videre gikk turen dit festen skulle starte. Vi ankom huset til Ali og møtte kona og vennene hans for så å bli tatt med ned i gatene hvor folk kledde seg opp i finstasen med alle mulige farger og det begynte for alvor å strømme til store folkemengder. Det var ikke bare folk her, men også kameler, hester og en elefant som de hadde pynta opp.

 

Alle svirra rundt i en super lykkerus og vi følte vi oss som kjendiser, da de hele tiden så på oss som om vi skulle vært guder og skulle ta bilde med oss. Mange ville selv også bli tatt bilde av, spesielt barna. Etter alle var samla, delte de mennene og kvinnene i paraden og jeg og Christer måtte gå hver for oss. Mens vi gikk var det orkester som spilte, folk som dansa helt vilt og fyrverkeri både på bakken og i lufta.

 

I India er det slik at bryllupsfeiringen skal vare tre dager til ende. Den første dagen er feiring av brudgommen, den andre dagen for bruden og den siste er selve bryllupsseremonien. Vi var der den første dagen hvor brudgommen sto i sentrum. Det var heller ikke bare en brudgom, men hele tre. Disse satt på hester og ble hele tiden hyllet, kasta blomster på og dansa rundt i paraden. Den yngste av dem var dessverre og grusomt nok så ung som bare 13 år gammel. Det er helt sykt hvordan dette kan være lov.







Etter og ha vandra et par kilometer gjennom gatene kom vi fram til lokalet hvor det skulle feires. Her ble vi varta opp med masse digg mat og vi møtte på mange nye mennesker. Nok en gang delte de kvinnene og mennene opp, hvor kvinnene måtte være inne og mennene ute. Dette er for oss en kulturelt merkelig ting. Vi ble fortalt at det skal være for å unngå at de skal få erfaring med dating-kultur, hvor menn og kvinner helst ikke skal snakke sammen. Dette hadde vi allerede merket flere ganger før bryllupet, hvor folk som skulle prate med meg nærmest spør Christer om tillatelse til å snakke med meg før de gjorde det. Dette blei litt slitsomt i lengden. Det at mennene ikke sosialiseres med kvinner er noe som gjør at de heller ikke har helt sperrer for hva som er greit og ikke og de oppfører seg ofte veldig merkelig ovenfor kvinner. Dette kan til tider bli for mye av det gode. Så mens Christer var på do en gang, synes Ali det blei så ille at han sa at jeg måtte gå inn blant kvinnene i stede, for å skjerme meg fra disse pågående mennene.

 

Denne oppmerksomheten kan til tider bli mye, men et godt tips jeg fikk av en dame vi prata med, er at du bare må late som om du er en kjendis inni hodet ditt. Haha. Da vil du til en viss grad kanskje få en hyggeligere opplevelse.

 



 

Resten av kvelden var det en sermoni på en scene for brudgommene. Festlighetene holdt på til langt på natt. Vi fikk hele tiden oppleve merkverdigheter fra start til slutt og dette er en opplevelse vi sent vil glemme.

 

 

 

 

 

 

#blogg #reise #India #asia #chrimar #chrimarseventyr #bryllup #travel #inspo

 

Jaisalmer og kamelsafari

 

Jaisalmer er en by som ligger nordøst i India, ganske nærme grensa til Pakistan. Mellom Jaisalmer og Pakistan ligger det er en stor ørken som byen er svært kjent for med sine kamelsafarier. Selve byen er ikke så stor, men har en egen liten miniby i sentrum av seg selv. Denne minibyen består av en massiv borg. Utover denne store borgen er det ikke så mye annet å se på. Vi tok oss derfor en to dager lang kamelsafari. De aller flest velger bare en dag, men vi ville gjøre det skikkelig og valgte derfor to.




 

Etter en dag i Jaisalmer dro vi ut i ørkenen. For å komme oss dit, ble vi fraktet med en skikkelig safari-jeep. Dette var en 60 km lang biltur før vi møtte kamelene og guidende våre. På vei ut dit stoppet vi et par steder.

 

Først stopp var ved en morsom innsjø med fullt av frosker. Deretter dro vi videre til en forlatt by, som har en del historie tilbake 300 år i tid hvor det bodde mange mennesker her. En dag kom en konge hit for å finne seg en kone. Han valgte ut en av kvinnene og skulle komme tilbake senere for å vie seg med henne. Etter han hadde dratt tok kvinnen seg tid til å tenke seg om, og ombestemme seg som følge av at de to ikke hadde troen på samme religion. Hele landsbyen støttet henne på dette, og sammen rømte byen samlet av gårde. Så da kongen kom var hele byen tømt, noe den også har vært fram til den dag i dag.

Neste stopp var endelig kamelene og da vi ankom dem, fikk vi valgt ut en hver til oss. Min var veldig snill, men Christer stakkars hadde fått en skikkelig ung villbass, slik at han satt stiv som en pinnestol hele turen, for hver gang han rørte på seg hoppa den til. Etter å ha ridd i ca. 1,5 time var vi framme der vi skulle slå leir for natta som var midt i de store sanddynene.


 

Neste stopp var endelig kamelene og da vi ankom dem, fikk vi valgt ut en hver til oss. Min var veldig snill, men Christer stakkars hadde fått en skikkelig ung villbass, slik at han satt stiv som en pinnestol hele turen, for hver gang han rørte på seg hoppa den til. Etter å ha ridd i ca. 1,5 time var vi framme der vi skulle slå leir for natta som var midt i de store sanddynene.

 

Vi ble ønsket velkommen med Shai-te og det ble rigga i stand for natten. Vi nøyt solnedgangen før det var en del sosialisering og mingling rundt bålet, for det var sikkert tjue andre turister med oss, i tillegg til de ti ørkenmennene som ordna alt for oss. Til middag hadde de laget en skikkelig middag til oss med vegansk curry, dal og chapati. De satte i gang og synge og dette gjorde de til langt langt utpå natt, før vi la oss til å sove på senger rett under stjernene. Så stjerneklart som det blir ute i ørkenen, er sjelden en er så heldig å få oppleve.



Flinke var de også til å synge og lage leven de her :)

 

 

Utrolig fint var det og våkne til soloppgangen bak bakketoppen og frokost laget på bålet.



 

Kamelene lever sitt eget liv og går fritt hele natten. For å forhindre at de kommer seg for langt avgårde, har de et slakt tau mellom beina. På morgenen hentes de inn igjen for en ny dag med vandring.





Dag nummer to dro resten av gruppa våres fra oss og vi skulle enda dypere inn i ørkenen. Nå var det bare meg, Christer, guiden vår Honey og de tre kamelene våre. Det var så fredelig og stille i det fine landskapet. Alt vi så langs veien var geiter, fugler, jordhytter og et par hjort, utenom det var vi helt alene. Vi ridde et par timer på kamelen før vi satte oss under et tre under skyggen og Honey startet og forberede lunsj til oss.

Her lagdes nok en gang alt fra bunnen av og jeg var heldig å få lære å lage chapati på bålet. Det morsomme er at dette egentlig er akkurat det samme som pinnebrød-deig. Etter lunsj dro vi innom en landsby for å gi kamelene vann, før vi slo leir midt i ørkenen igjen. Her så vi igjen på solnedgangen og spiste rundt bålet før det blei en langt tidligere kveld enn dagen før under stjernene.






 

Vi våknet opp til en helt fantastisk utsikt og soloppgang. Mens vi spiste frokost plukket Honey opp kamelene. På tross av tauet mellom beina hadde de kommet seg laaaaaaangt avgårde denne gangen, så Honey ble faktisk borte en god stund.

Denne dagens ridetur blei ikke så lang. Tro det eller ei, men vi var ganske overlykkelige over dette, for det er overraskende slitsomt, ettersom beina sovner hele tiden. For det er det som skjer når det ikke er noen stigbøylen på salen, slik som det er på en hest. For at beina dine da ikke skal sovne helt og at blodtilførselen blir kappa, kan de være en fordel å bytte på sittestillingen, men problemet er at du liksom ikke har så mange muligheter oppå der, annet enn å sitte sidelengs.



Trøtt i trynet??

 

Da vi kom fram til endestoppet var dette en koselig, liten og smilende landsby. Det er litt morsomt å se hvordan de lever her også, noen i jordhytter og andre i søte små hus.


 Fornøyde var vi omsider med turen vår i ørkenen. Videre gikk turen tilbake til Jaisalmer og nattbuss til Pushkar som neste destinasjon.

 

 

 

 

 

#blogg #blogger #reise #chrimar #chrimarseventyr #asia #India #jaisalmer

Jaipur

Jaipur var vår første by i India og derfor også den som gav oss førsteinntrykket. Som for folk flest er denne førstehåndserfaringen et sjokk på alle mulige måter. Vi kom hit midt på natten og byen var helt mørklagt. Da vi våknet dagen etter, fikk vi se det yrende livet India har å by på og fikk oss den nye overraskelsen etter den andre. Det første vi fikk en opplevelse var den gale trafikken. 

For da vi stod opp dagen etter ble vi i lobbyen møtt av en kar som ville selge oss tuktuk-tur med omvisning gjennom hele Jaipur. Vi var lystne på eventyr og hoppet med. Vi ble kasta ut i trafikken og det er bare helt baluba og bananas i trafikken og det er virkelig ingen som følger reglene. Folk kjører fra ende til annen som om det hele tiden skulle vært livet det stod om. Våres tuk-tuk sjåfør Ali var heller ikke bedre. I det minste hadde han hele tiden humor, humør og sang som en kompansasjon for manglene radio for å overdøve trafikken. Her er det hele tiden forbikjøring i siste liten med en klaring på bare noen centimeter, fart som aldri matcher forholdene og fotgjengereer er noe du kan være sikker på at kommer i siste rekke. Så selv om selve kjøringa er galskap, var vi glade var vi da vi valgte den første sightseeingen i en tuk-tuk i stede for på beina.

Det andre sjokket vi fikk var den grusomme fattigdommen og alle de store forskjellene og kontrastene. Dette er noe som er et stort problem som følge av det grusomme kastesystemet de har, men selv om det har kommet mange lover som skal hindre dette henger India fortsatt langt bak her, som også fører til at mange forblir langt nede på rangstigen og ikke har noen kjangs i verden til å klatre oppover. Det å se små barn ligge og bade på bakken som er dekket av søppel og dyreavføring er et syn som er kvalmende urettferdig og noe som ikke gir mening på noen måte. Det er så mange av dem man har så lyst til å hjelpe, men hver gang man gir noe vil de aldri ha mat, men heller penger. Gir man penger, forteller de vennene sine om det og man blir aldri kvitt de igjen. Ofte vet man heller ikke hvem pengene går til, da dette ofte er organisert. Det er vanskelig det her. 

Noe annet som møtte oss med et pang er hvor grusomt det lukter over alt. Det er utrolig hvor forurenset det er, bakken full av søppel og dyreavføring. Dette i tillegg til at hvert eneste gatehjørne brukes som offentlig toalett, gjør at dette landet alt i alt oppleves som et veldig skittent land. 

En utrolig positiv ting vi ble møtt med over alt var høflighet, gjestfrihet og hjelpsomhet. Uansett hva det måtte være vi trengte hjelp til, var det alltid noen som strakk ut en hånd. Dette gjaldt spesielt på stedene vi bodde hvor de alltid hjalp oss med det ene og det andre uten at de forventa å få noe tilbake. Dette har også kanskje en sammenheng med hinduismen som står veldig sterkt for mange her, med troen på karma. For gjør du noe godt for noen vil det alltid komme tilbake til deg. Det er selvfølgelig også mange ganger et salgstriks, men likevel var det mange ganger folk rett og slett genuint hyggelig.

Første stoppet våres for dagen var til en indisk cafe hvor vi skulle få servert frokost på takterassen. Dette var ikke småtteri, da vi fikk et måltid på størrelse med det vi i Norge ville kalt en fullverdig middag. Maten hadde vi gledet oss så mye til siden vi begge to digger indisk mat. Det var vegetar og stod egentlig veldig til forventningene. Vi har flere ganger blitt råda til å spise vegetarisk i India (som følge av den dårlige kunnskapen om mikrobiologi og hygiene knyttet til matlaging) og det lar seg virkelig gjøre med så mye god mat. Etter fylte mager gikk veien videre til Jaipurs mange serverdigheter, innblandt disse fikk vi også se nye ting hele tiden på godt og vondt..

 


 

Kongelige graver

Her flere store konger begravet med gigantiske monomenter i rein marmor til ære for dem.





 

The great wall of India eller Kumbhalgarh

Jaipur består av svært mange fjelltopper og på mange av disse er det også bygget en sammenhengende mur som noen ganger kan minne litt om den kinesiske mur på avstand. Det er ikke uten grunn at den da også har et liknende navn som følge av dens 36 km lange lengde. Dette gjør den også til den and lengste i verden. Mange av murene og trappene fører til templer og en utsikt som gir deg assosiasjoner til Alladin-filmen. Muren var i utgangspunktet fra gammelt av ment til og beskytte de rundt 300 monumentene i byen.



 

Vannpalasset

Dette er i dag bare et museum, men ble en gang i tiden bygget av en konge for lenge siden for å overleve den drepende varmen på sommerstid i tillegg til å vært vertskap for store ande-jakt-fester. 


 

Amber fort

Dette fortet ble bygget for snart 500 år siden og det var her alle Jaipurs første innbyggere bodde samlet. Kongen bodde i det flotte palasset og alle andre bodde i husene i landsbyen rundt. Det er virkelig imponerende å se disse massive bygningene og de store kontrastene til de stusslige små jordhusa rundt. I elven rundt bor det skremmende nok krokodiller.

 










 

Skredder og stoff-fabrikk

Ettersom vi skulle i bryllup dagen etter, måtte vi jo også ha skikkelige klær. Vi ble tatt med til en stoff-fabrikk hvor de trykker stoffet manuelt for hånd og fikk se på denne prosessen. Videre gikk turen til en annen etasje og vi ble vist rundt i tonnevis av stoffruller. Du få stoffer i alle regnbuenes farger, som er spesielt for Rajastan som er kjent for å bruke veldig fargerike klær. Her kan du få sydd deg hva som helst, alt fra bukser og festklær til sengeklær.

Vi valgte ut stoff og modeller vi ville ha og ble målt opp fra ende til annen. Allerede dagen etter var det klart. Om jeg sammenlikner kvaliteten med Vietnam, så er den langt dårligere. Likevel var det utrolig moro å kle seg opp og føle seg som en indisk prins og prinsesse for en kveld.



 

Stepwell

Dette er en del av den gamle og lille landsbyen som hører til Amber-fort. Steder som dette ble tilbake i tid bygget for tider da flommen kom. Det fungerte på en måte som en drenering i tillegg til å ha vann reserver for en stund framover i tid.


 

Monkey tempel

Dette stedet er virkelig noe for seg selv. Det første du møter etter å komme gjennom en port er synet av noe som likner på en bondegård med flere dusin kuer, geiter, griser, grisunger, hunder, valper og aper i fleng. Apene henger ned fra vegger og tak og alt annet de får tak i, ellers finner du de ridende på kuene eller grisene. Dette er også noe du finner langs hele veien du kan følge oppover en høyde til det som kalles for soltempelet. Her var vi så heldige og få utsikt over hele byen i kombinasjon med solnedgangen over byen.


 

Central park

Jaipur har sin egen Central park som vi tok oss turen gjennom. Det var skikkelig deilig, for alle andre steder er det bare helt kaos. Dette stedet var et stort unntak til resten av byen.

 

Egg Dee/ Egge-mannen

Vi ble fortalt om en mann som skulle kunne lage hundrevis av ulike eggeretter, noe vi måtte prøve. Det blei egge-pizza på oss begge :D


 

Bira mandir tempel

Dette er Jaipurs yngste tempel fra 1988. 

 

The city Palace

 

The albert hall museum

 

Kuene finnes over alt, typisk frittgående og uten noen eier. Som sikkert mange vet er jo kuene hellige i India og de lever derfor også sitt egne frie liv i byen. Dette er som følge av hinduismen, som også gjør at det mange steder er ulovlig å spise ku. Så ulovlig er det faktisk noen steder at du kan bli drept for å slakte en ku eller ha kukjøtt i frysa. 


Slumområder finnes det også over alt :'(

 

 

 

 

#blogg #reise #vinter #chrimar #chrimarseventyr #asia #india

Roadtrip på motorsykkel i Laos

Laos er et land som oppleves som det mest avslappa. Det har et innbyggertall som ligger på ca. 7 millioner, så det i kombinasjon med at befolkningen er veldig spredt gjør det derfor at landet føles mye mer rolig enn resten av Asias kjas og mas. Landet har også vel bevart kultur ettersom de ikke er like berørt av turisme som ellers mange andre land i Asia er.

Etter å ha vært i Vientiane i noen dager bestemte vi oss for at vi ville på motorsykkeltur. Vi dro over 1400 km på de åtte dagene vi endte på i stede for 10 som var planen i utgangspunktet. Dere kan se på kartet nedenfor hvor vi kjørte. Veiene er ikke alltid like bra og vi kan begge derfor skrive under på at vi var ganske mørbanka i stumpen etter dette, på slutten var det så ille at vi måtte lage oss en pute hver for å gi sittesåra vi (tro det eller ei) faktisk hadde fått, en pause. På tross av dette fikk oss mange morsomme opplevelser der vi kjørte langs landsbygda, fjellkjeder, Mekong-elven og masse mer.

 

Vientiane-Vang Vieng- Pakkading- Tha Khaek- Mahaxay- Nakai- Thalang- Lak Xai- Na Hin- Konglor Villiage- Konglor Cave- Vientiane

 

Vientiane

Dette er hovedstaden i Laos, noe som er ganske morsomt å tenke på ettersom det er så stille her. Innbyggertallet ligger ca. på 700.000, men selv om det er det samme som vi har i vår kjære hovedstad hjemme er befolkningen så spredt at det likevel oppleves relativt folketomt til sammenlikning. Byen har mye arkitektur fra de var under Frankrike, spesielt kjent er de for å ha sin egen triumfbue med god utsikt fra toppen. Andre kjente ting er de storslått offentlige bygga som er utsmykket fra topp til tå, i tillegg til det gigantiske tempelet Pha That Luang som er Laos sin store stolthet.










 

Vientiane - Vang Vieng

Vi starta turen vår i Vientiane. Etter at vi hadde kommet ut  av byen gikk veien ganske radig. Vi har egentlig aldri kjørt noe særlig lenger enn maks et par timer på motorsykkel begge to før og det var en ganske så deilig følelse på mange måter. Vind i ansiktet hele tiden og 360 graders utsikt til en hver tid, det blir noe annet enn å sitte mura inni en bil. Veiene er også ganske dårlige flere steder og da hjelper det virkelig med et kjøretøy som er så lite at du 90 % av tilfellene kan unngå alle dumpene. Vi hadde en god dag, men vi skjønte allerede med denne første dagen hva vi hadde begitt oss ut på. Etter 155 km på sykkelen som egentlig ikke høres så ille ut, var det ganske så deilig å komme fram til Vang Vieng kan man si. 

 

Vang Vieng

Byen er kjent for å være en skikkelig partyby i kombinasjon med tubing. Det er mange grusomme hendelser oppigjennom årene her hvor det har gått veldig galt, så galt at det skulle bli en stor brems i galskapen. For i 2014 døde det så mange som 27 turister i elva. Byen hadde fram til da levd sitt eget liv med lovløshet, alkohol, dop og festing, men etter dette året tok staten tak og stengte 47 av 50 barer langs elva. I dag er det derfor bare 3 igjen, men som i seg selv har nok av liv til at man fortsatt kan ha det ganske så gøy. Det har i dag blitt en stor bedring i kaoset, men likevel er det mye merkelig som skjer her og fortsatt en del som ikke helt henger på grep med enkelte lover og regler. Vi måtte likevel teste tubinga og hadde en hel dag langs elva med sosialisering med mye kule mennesker og voksenbrus.

DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRO

Denne byen har ikke bare party å tilby, for det er også utrolig mye flott natur og aktiviteter her. Som for eksempel kajakk-, fjell-, bade-, klatre-, sykle-turer, samt mye annet. Vi tok oss en tur til den såkalte Blå lagunen, som dog ikke har den samme temperaturen som den blå lagunen på Island, men likevel var det ganske så forfriskende i varmen. Her har de også en kul og stor grotte som vi måtte sjekke ut. 


 

Vang Vieng- Pakkading

Etter Vang Vieng hadde vi først tenkt oss nordover i Laos mot Luang Prabang som de aller fleste turister drar til. Men etter at vi fikk råd av noen andre om Thakhek-loopen som skulle gi oss mye flott natur og landskap snudde vi nesa sørover i stede. Vi kjørte på mye jordveier på dette strekket, så veien gikk litt tregere her. Vi kjørte gjennom mange skikkelig øde plasser og landsbygd. Etter mange timer på veien endte vi opp i byen Pakkading som ligger langs Mekong-elven med Thailand i syne rett på andre siden, hvor vi sov for natten. 



Rosa hus er en greie i Laos. 

 

Pakkading- Tha Khaek

Strekket fra Pakkading til Tha Khaek skal sies å inneholde en av de kjedeligste strekka på loopen. Det er ikke det at det ikke er mye interessant og fint og se på, det er mer det at det er mye av det samme. For oss var det ganske interessant at vi kjørte forbi nye ting hele tiden som vi ikke er vandt med. For plutselig kjører du gjennom en jungel, forbi et tempel i ingenstedsland også er det plutselig kuer, hunder, griser og geiter midt i veien. Morsomt er det også med alle de smilende barna som vinker og gliser til deg som og du skulle vært en ailien eller superstjerne. En annen ting er også alle de artige kjøretøyene de bruker her.

  

 

Tha Khaek- Mahaxay- Nakai- Thalang

Loopen kalles for Thakhek-loop ettersom det er i Thakhek de aller fleste starter fra. Veien fram til Mahaxay er spesielt kjent for alle hulene og de gigantiske fjella som veien sniker seg gjennom, derfor er også området et eldorado for klatrere. Vi stoppet også langs veien ved en elv som visstnok skal ha vært et veldig populært sted for franskmennene å slå seg ned for piknik da Laos fortsatt var kolinisert. 

I Mahaxay hadde vi et lite stopp, men ikke for noe annet enn monster-kaffe. Like etter dette fikk vi sett starten på det spesielle fenomenet med det som ser ut som en kirkegård for trær, som rett og slett er fra flom som aldri tørker helt igjen. 



Videre kjørte vi mot Nakai hvor vi beveget oss 600 høydemeter oppover, som gjorde det en del kaldere. Nakai er en liten landsby som er kjent for gode veversker og andre gode håndverkere. Vi ankom til slutt Thalang som er nok en superkoselig og super søt liten landsby hvor vi fant oss vår lille drømmeplass i Bungalowene langs elva og derfor bestemte oss like greit for å bli et par dager i stede. 


 

Thalang- Lak Xai- Na Hin- Konglor Villiage

På veien mot Lax xai, fikk vi nok en gang se de enorme områdene med tre-kirkegårder. Vi fikk også se flotte landskap fra høyden og spesielt fint var det på vei ned mot Lax Xao med mange flotte utsiktspunkt. Selve Lax Xao er en by som ganske kjent ettersom den drives reint på vannkraft. Mye annet spennende langs veien var det også å se før vi til slutt endte i Konglor Villiage for natten. Klare for hovedmålet med loopen, Konglor cave skulle oppleves neste dag. 








Deilig var det med et lite bad i denne Grønne lagunen langs veien. 

 

Konglor Cave

Denne hula er hele 7,5 km lang og vi kjørte med båt fra den ene enden til den andre og tilbake igjen, så det tok faktisk hele tre timer. Det er et utrolig spektakulært syn og utrolig fascinerende er det hvor høy og bred den er. Vi stoppet et par ganger hvor vi også fikk vandre rundt før båten plukka oss opp for videre utforsking. Noen steder var det også så grunt at vi enten tok skikkelig rennafart for å komme oss frem eller måtte gå ut av båten og vasse litt. Det er ikke så mange bilder fra inni hula ettersom bildene blir så utrolig dårlig i dette mørket. Det er likevel mange bilder fra spisestedet vi stoppet på hvor vi møtte to små apebabyer. Disse brukes som en turistattraksjon. Den ene av dem var så utrolig liten, tynn og syk. Det var et utrolig trist og se hvordan de kan la dyr som de selv har valgt å ta ansvar for, bare visne bort på denne måten. Det gjør meg så sint. 











 

Konglor Cave - Vientiane

Veien tilbake til Vientiane blei lang, for vi bestemte oss for at vi like gjerne skulle ta hele turen i et strekk. Vi kjørte vel rundt 260 den siste dagen, men da hadde vi en ekstra dag med avslapping i Vientiane før galskapen i India begynte. Vi kjørte også en time i mørket noe som ikke er bare bare i dette landet, men så skilla som Christer nå har blitt på mc, så var det ikke noe problem. 





Vi hadde to supre uker i Laos og det kan trygt sies at det virkelig var en stor kontrast til India som vi nå er i. Selv om vi fikk sjokk de første dagene vi var her i India, skjer det fortsatt hver dag nye sjokk. Jeg har så mye å vise og fortelle som jeg kommer tilbake i neste post :) 

 

 

 

#blogg #reise #asia #vinter #chrimar #chrimarseventyr  #laos

Killing fields

Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. Det eskalerte mot slutten av regimets tid ved makten, og uten Vietnams hjelp, kunne det blitt enda verre. Ca. 2 millioner mennesker døde, men tallene har også vært anslått til å være så høye som opptil 3 millioner. Mange sammenlikner Pol Pot med Hitler, Stalin og Mao, men når det gjelder andelen drepte i forhold til befolkningens størrelse var faktisk Pol Pot og Røde Khmer i Kambodsja enda verre. Det er vanskelig å forstå bakgrunnen for hvordan noe slikt kunne skje. 

Da Pol Pot kom til makten hadde Kambodsja lenge vært undertrykt og knust av sine naboer. Dette skapte et ønske om å gjenopplive landets identitet, men mange hadde fortsatt mye frykt og paranoia. Kambodsja hadde ingen tradisjon for demokrati, det var heller et samfunnet preget av at den enkelte hadde å adlyde. Enkeltmenneskets rettigheter hadde vært fraværende i den gamle storhetstiden, og slik var det fremdeles. Dette så Pol Pot som en mulighet til å finne fram til den khmerske identiteten og han startet den nye tidsregningen med år null fra 17. april 1975. 

Han satte i gang noe som skulle være en umenneskelig og uoverkommelig økonomisk utvikling. Pol Pot innførtw raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff. Innbyggerne ble fratatt retten til ting som å bestemme hva de skulle spise, når de skulle sove, hvor de skulle bo og hvem de skulle gifte seg med. Å sovne på jobb kunne fort ende med dødsstraff. Han tvang alle som bodde i  byer ut på landet for å dyrke ris og bypopulasjonen ble redusert fra to millioner til 20 000 mennesker på kort tid. Penger og religion ble forbudt, fabrikker, markeder og skoler stengt. Man tok i stor grad livet av lærere og andre med utdanning.Grunner til bli drept kunne være at du var godt utdannet eller kunne lese, at du snakket et utenlandsk språk, at du hadde briller eller fordi du gråt over døde familiemedlemmer. Ammunisjon ble sett på som så verdifull at henrettelsene ofte ble gjennomført med økser, skarp palmebark, hakker eller stokker. Barn kunne bli tatt i bena og slått i hjel mot trestammer og lignende. 

Grusomhetene hans endte etter snaut fire år med den Røde Khmer-styre. Omtrent en fjerdedel av befolkningen var da døde. Det var en krig han ikke kunne vinne. 7. januar 1979 okkuperte den vietnamesiske hær Phnom Penh. Det utrolige var at historien ikke sluttet der. Pol Pot fortsatte som reell leder, og så sent som 10. juni 1997 beordret han henrettelse av sin mangeårige høyre hånd, Son Sen, og 11 av Sens familiemedlemmer.Senere i 1997 ble han avsatt som leder i kommunistpartiet Røde Khmer av den militære lederen Ta Mok. 16. april 1998 døde han angivelig en fredelig død på grunn av hjerteproblemer.


Drapene foregikk i hele Kambodsja, men på stedet der vi var, var også der massemordene foregikk som verst. Her ble fanger sendt ut med bind for øynene midt på natten for og ikke vite noe om hvor de var. De ble sendt i en tro om at de skulle bli flyttet til et nytt sted for å arbeide eller liknende. Lite visste de om at deres neste skjebne skulle bli døden. 

 



Bygningene og redskapene er ikke lenger igjen på stedet, da dette ble ødelagt og plyndret like etter at massemordene ble stanset. Det som er igjen er alle de nedsunkne gropene i bakken etter massegravene, knoklene og klesrestene som kontinuerlig kryper opp til jordens overflate. Knoklene var et spesielt syn, som vi kunne se flere steder på bakken der vi gikk omkring. 

 

Til minne om alle offerne er det bygget et stort monoument, hvor det også er hele ti etager med hodeskaller inni. Disse er også sortert etter alder. 

 





Hodeskallene med hull er fra de som ble slått i hjel med stokker eller klubber.

Dette er da palmebarken de noen ganger brukte til å skjære over strupen og kappe av hodene på folk med. De er skarpe, men likevel skulle du få lide en pinfull og lang død om du ble tatt av dage med disse.


Der som hanen går, er en av de største massegravene. Flere av gravene er pyntet med disse fine armbåndene. 

 

Kiliing tree


Dette treet kalles som dere ser ovenfor for "killing tree". Dette må være det verste på hele plassen. Her drepte de barn som nevnt tidligere ved å ta tak i beina deres og slå de i hjel inntil treet. 



Dette er typiske knokler som dukker fram over alt blandt gropene i bakken. 

 

Dette var et forferdelig sted å være på og det er uvirkelig å forestille seg hvordan det skulle kunne gå så galt. Gruppementalitet som blir for sterk, gjør noe med folk. Helt vanlige mennesker kan skapes om til monstre. Dette er så utrolig trist og se! Likevel er det viktig å forstå og lære om hvordan det kunne bli så ille, for å forhindre at dette aldri måtte skje igjen. Til slutt, hvil i fred til alle ofre<3

 

 

 

 

 

#kambodsja #rødekhmer #asia #reise #vinter #chrimarseventyr #chrimar 

Koh Rong

Dette er virkelig en paradisøy som ligger 2 timer med båt utenfor Sihanoukville. Etter skuffelsen vi hadde med Phu Qouc, var dette virkelig noe som ga mersmak. Vi valgte den mer rolige delen av øya med Palm beach. Her kan det for noen virke helt øde, men noen av strendene vi hadde dagsturer til, ligger faktisk enda mer øde til enn dette igjen. På andre siden av øya finner du partydelen som er litt mer livat, slik at finnes noe for alle og enhver her.

Vi bodde i en bungalow som egentlig var ganske fin, det eneste minuset var som tidligere nevnt at den ikke egentlig var tett. Dermed fikk vi noen ekstra romkamerater fra tid til annen, men vi ble overraskende vandt med dem. I tillegg ble dette negative snudd til det positive, for som Christer sa så spiser jo paddene og gekkoen småkryp som de hjalp oss med å fjerne. 

Selv om det ble mye strand og bading rett ved der vi bodde, så hadde vi også flere utflukter til andre steder. Et par dager gikk turen til Lonely beach som hadde fantastiske snorklemuligheter. Det kuleste må ha vært da vi møtte på en gigantisk fiskestim med mange tusen fisk. På stranden hadde de en resort med noen hippieliknende folk og noen superhyggelige ansatte som bydde på kunnskap om både det ene og det andre. På veien til Lonely Beach har de også en liten landsby kalt Prek Svay, her har en professorer utenifra satt i gang et skikkelig prosjekt for å komme i bukt med all plastikken og søppelet som folk strør rundt seg. For oss er det kanskje selvsagt at om vi kaster plast i naturen, så forsvinner det ikke. For disse menneskene er dette noe som må læres, for mange av dem har null skolegang og da har det kommet en fantastisk mann utenifra for å gjøre dette til en renere øy ved å utdanne dem. 

En annen tur gikk til forsøket på å finne den beryktede fossen på øya, men det endte mer i en oppdagelsesferd da det blei håpløst å finne fram i jungelen. Vi tok oss også turen til andre siden av øya, som hadde en koselig liten landsby kalt Sok San og nok en vakker strand kald Long beach. Her møtte vi også de minste og søteste valpene vi noen gang må ha sett. De kan umulig ha vært mer enn bare noen dager gamle. Det blei mye turer på denne øya. Christer var med på noen av diss turene, men jeg hadde også noen på egenhånd ettersom Christer var veldig flink til å jobbe med matte på denne fredlige plassen. Jeg regnet på det i ettterkant og jeg var nesten oppe i 10 mil på øya i løpet av dagene vi var der ute. 

Sosialt var det også på øya. Så vi var også ganske heldige å få oss noen nye danske, engelske og nederlandske venner på øya. En av kveldene vi var her ble vi sittende å prate med denne britiske/spanske familien. På slutten av kvelden tok de oss med på det som skulle være noe av det øya er spesielt kjent for, nemlig den spektakulære morilden/ planktonen. Vi hadde sett etter dette flere av de andre dagen, men uten hell. Det vi fikk vite var at man bare kunne se dette på spesifikke steder. Vi har begge sett morild før, men så klart som dette hadde vi ikke sett det før. Jeg fikk også sett dette med maske under vann og det er virkelig noe av det kuleste jeg har sett. Det var som å male en stjernehimmel med hendene for hvert svømmetak. Så neste gang du ser morild i havet, finn fram dykkermaska, for dette er noe du sent vil glemme. 

 

 

Da vi ankom havna i Sianoukville, var vi litt skeptiske til hvordan dette kom til å bli. For det første ble vi møtt med regn og for det andre var vannkanten en rein søppeldynge. 

Men desto lenger vi kom ut, desto klarere blei også vannet. Da vi kom til havna på øya fikk vi en varm velkomst av hele personalet på brygga. 


 

Her kommer da bildene fra Lonely Beach som jeg nevnte ovenfor med de fine snorklemulighetene. Godt egna var det også for en fotoshoot ;)











Veien til Lonely Beach var ganske morsom og eksotisk, med vandring gjennom Prek Svay, før veien bydde på svære jorder hvor vi møtte morske vannbuffaloer. Noen ganger måtte vi også gjennom jungelen.


På øya finnes det også veldig små barn, som allerede har blitt valgt ut til å bli munker. 


Her er bildene fra turen vår til Long Beach. Se på de søteste valpene da<3


På vei tilbake fikk vi fanga noen kokkosnøtter igjen, gjett om Christern var stolt a :D


Her er da romkameratene våre. Hehe :)



 

Dagens oppdatering kommer fra Pushkar, som vi ankom til tidlig i dagmorges fra Jaisalmer. Dette skal være en rolig og avslappa by langs en innsjø og vi er spendte på hva den har å by på :) 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Phnom Penh

Phnom Penh er Kambodsjas hovedstad. Det er fullt av liv her og smilende mennesker. Byen ligger langs den enorme Mekong elven i krysningspunktet hvor den også møter Tonle Sap og Bassac. Innbyggertallet er i dag i overkant av 2 millioner og det er stadig økende, spesielt etter den Røde Khmer mistet makten i landet. For dette landet har nemlig en grusom historie som vi fikk ta og føle på da vi besøkte Killing Fields som jeg kommer tilbake senere..

På tross av denne grusomme historien har byen også mye triveligheter og imponerende arkitektur og by på. 

Det kongelige palasset Phnom 


 

Independence monoment

 

Wat Phonom
Et fint tempel med nok en gang mange aper rundt omkring.




Det var ikke bare aper som bodde her da..



OL-stadion
Dette er en kjent stadion som betyr mye for Kambodsjanere. Den har aldri vært brukt under OL, men har vært brukt i mange viktige arrangementer. Da vi kom hit var det karatestevne her. 


The silver pagoda



Nattmarkedet

Bon om Tuk- regnfestivalen.
Denne festivalen er en tre dager lang feiring av at regntiden er over. Da stenges gatene av og det blir full fest hvorenn du går. Hele dagen er det aktiviteter langs eleven, i tillegg til såkalte båtrace. Vi tenkte først at dette skulle være med kule racerbåter som vi er vandt med hjemme, men dette er rett og slett et roende race og da gjerne med monker i setene. Dette racet holder på helt til kvelden, da er det de store og lysende båtene som tar over og kjører i parade. I tillegg til store konserter avsluttes det hele med fyrverkeri hver kveld. Hele opplevelsen er morsom, men stappa med folk som sild i tønne.

Selv om gatene blir sperret av med politi rundt hvert eneste hjørne oppleves det som om de har lite kontroll. I 2010, døde det så mye som 345 mennesker her og 300 til ble skadet av å bli trampet i hjel.












Andre morsomheter som fasinerer oss..


Vi blir hele tiden overrasket av hvordan de kjører i trafikken i Asia.. Dette sa vi helt til vi kom til India for to dager siden og fikk en del mer bakoversveis. Her kan de finne på å stappe 15 skolebarn inn i en liten tuktuk.


I Phnom Penh fant vi et marked med fem hele etasjer, som var litt moro. 


Fikk litt julefølelse av denne saken her. Det smaker som krumkaker, men inni er det et full av eggedosis og kokos. Nam nam..

 

På nåværende tidspunkt er vi i Jaipur. Som jeg sa til Christer, så er det ikke som vi er i et annet land, men virkelig en helt annen planet. Vi har fått den nye opplevelsen etter den andre sånn ca. hvert sekund. Hele tiden kan vi si at "det er det sykeste jeg har sett", men så kommer det noe nytt rundt neste hjørne som blir enda sykere. Vi gleder oss til neste kapittel i Jaisalmer som blir ørken-safari, etter en lang tur med hotellbuss i natt.

 

 

 

 

#blogg #reise #blogger #chrimar #chrimarseventyr #høst #reiselyst #India #asia 

Angkor eller Angkor wat?

Hovedgrunnen for at vi dro til Kambodsja var Angkor Wat. Selve Angkor wat er et tempel i byen Angkor, mens hele byen Angkor består av et enormt område med mange templer. Dette er verdens største religiøse monument og det har blitt anslått av ingeniører at om man skulle bygge noe liknende i dag, så ville det tatt rundt 300 år. Det er likevel dokumentert at det ble bygget mellom år 1113 og 1150 og det måtte det 300.000 menn og 600 elefanter til. Det er bygget av samme type sandstein som i Egypt, som ble transportert fra Kulenfjellet ca. 40 km fra Angkor med båter langs elven. 

Som følge av dette gigantiske området er derfor høyst nødvendig med et fremkomstmiddel på området rundt her. Du kan velge mellom å leie deg en privatsjåfør med tuktuk for en hel dag for ca. 30$, en sykkel for 2$ eller en moped for 10$som vi gjorde. Rett å slett valgte vi dette for å stå så fri som overhodet mulig til å gjøre akkurat det vi hadde lyst til.

Prisene for inngang til området har doblet seg siden Februar og har blitt i overkant dyre med 37$/ 1 dag, 62$/3 dager og 71/$7 dager. Vi hørte om flere som kommer hit og dropper hele Angkor, nettopp pga. dette. Mye av dette styres faktisk av vietnameserne eller kinesere. Trikset er da at om man kjøper billett en dag før man skal inn i område, så slutter de å sjekke billetter klokken 17.00. Man har da mulighet til å få med seg solnedgangen før klokken blir 18.00 og de stenger. Solnedganger er ofte et høydepunkt i seg selv og derfor verdt å få med seg. 

Vi dro til litt forskjellige templer, men det finnes maaaaaange igjen å se...


Ankor Wat

Dette er det realdeal, og det hit alle i utgangspunktet kommer når de først tar seg turen til Angkor. Dette er det mest folksomme templet, men også det største, best bevarte og det mest spektakulære tempelet av dem alle. Vi fikk med oss både solnedgang og soloppgang som var en utrolig vakker opplevelse. 














Møtte også på våre fjerne slektninger her igjen..

 

The grand Circuit

Dette er en gigantisk port du kjører gjennom på vei til Bayon tempelet. Alt er så svært her, at man føler seg ganske liten plutselig.

 

Bayon temple
Dette er tempelet som er kjent for alle fjesa som dukker opp overalt på tempelet, skikkelig kult. 


Her møtte vi også på en skikkelig skjønn og liten kar, som ville vise oss sine enda mindre og skjønne venner :)

 

Baphuon Pyramid temple 

Som navnet sier er dette formet som en pyramide. Her befinner det seg også en gigantisk kirkegård rundt.



Det skal ikke stå på at det ikke blei nok skritt og trening denne dagen i hvert fall. Det er kanskje ikke så lett å se, men trappene var noen ganger så bratte som stiger.



 

Banteay Kdei temple

Dette er et tempel som det er mye mindre folk i, men du kan i det minste gå litt mer for deg selv. Dette kalles også for et overraskelses tempel da du møter på et og annet nytt rundt hver eneste hjørne hvor du går. 


 

Ta Prohm eller Tomb raider tempelet 

Angkor ble for alvor kjent etter filmen Thomb raider og da spesielt for dette tempelet kalt Ta Prohm. Dette er et skikkelig jungel-tempel som har rast sammen og er nedgrodd av trær, som er en kul opplevelse i seg selv.

 

På nåværende tidspunkt er vi på vei til India. Vi sitter og venter på flyplassen i Bangkok, da det er her vi mellomlander og har en del timer å slå i hjel. Vi er skikkelig spente på hvordan land nummer 8 eller 9 om du tar med USA, kommer til å bli. Dette skal vist være nok en ny verden på så mange måter. Det sies at med tanke på trivsel her, så er det enten eller og ikke noe alternativ i mellom. Du kommer til å hate det eller elske det. Vi krysser fingrene for sistnevnte..

 

 

 

 

 

 

 

#angkor #Angkorwat #asia #reise #blogg #blogger #høst #eventyr #chrimar #chrimarseventyr

Phu Qouc

Dette er en øy som er beskrevet av så mange, som et paradis. Dette kan vi på mane måter forstå om du ikke har vært i syden og på charterhotell eller sett hav, sjø og strand før. For oss som har opplevd dette mange steder før, skulle det bli noe helt annet. Vi ankom sent på kvelden til noe som skulle vise seg å være langt fra hva vi først antok at det skulle være. Dette skulle senere by på problemer. 

Vi startet med å leie scooter som endte i mange oppdagelsesferder, hvor vi dro på søken etter fine strender flere dager på rad. Dette skulle også vise seg å være litt tricky. For det som er ferd med å skje på Phu Qouc er at strender kjøpes opp av nye prosjekter med gigantiske resorter. Dermed er det ca. 80 % av de utrolig vakre strendene, allmennheten ikke har tilgang til med mindre man bor på en av disse resortene. Det var flere ganger vi ble jaget bort fra flere av strendene vi fant. Regnsesongen fører også med seg mye strøm i vannet som gjør vannet grumsete og fullt av søppel. Et unntak av alle, var Sak Son beach rett under her, som var en utrolig vakker strand.


Det første vi endte opp på en av våre scooterferder, var dette museet eller en nedlagt konsentrasjonsleirer drevet av USA under Vietnam-krigen. Her skulle vi få se en ganske brutal og grusom sannhet fra Nord-Vietnams side, om hvordan de ble behandla og torturert i leirene.


Noen klarte faktisk å stikke av herifra.



En litt mer oppløftende bildesamlig er denne under her fra Sok San Beach igjen. 

På stranden hadde de også dette konseptet vi synes var et veldig komisk fenomen i Vietnam. Rett på utsiden av mange cafeer/restauranter hadde de hengekøyer til å ta seg en liten høneblund i om du skulle være litt for mett eller skulle være så uheldig å ta deg en klunk for mye.

På tross av at vi opplevde regn 5 av de  8 dagne vi var der, stoppet dette ikke oss fra og dra på nye eventyr likevel..
 




Her blei vi kasta vekk på vei inn til en strand som skulle høre til en av monsterresorta..

 

Spesielt moro var det å se aper også igjen. Denne øya er nemlig full av ville dyr, da det er fullt av jungel her. 





 

Vi prøvde oss også på å ta turen til en strand kalt Seastar beach, som visst skulle ha turkistklart vann og være full av sjøstjerner, men den så sånn ut:

De har noen veier her som mange steder er ganske bra, men andre steder var det så ille at jeg noen ganger måtte stå på støttene bak Christer for og ikke knekke rompa. 

Vi tok oss også turen til Remote island, som er en fin liten øy man ved lavvann kan gå til, slik som vi også gjorde over denne vaklete brua. 




Vi prøvde ut drona her, og sprøtt nok ble den nesten fanga av en ørn. 

Øya i seg selv har virkelig potensiale, men det var en stor skuffelse at alt var så lite tilgjengelig. Vi var der også utenfor sesong og da i tillegg i regnsesongen som også gjorde det enda kjipere. På tross av dette var egentlig det verste opplevelsen vi hadde med hotellet der vi bodde. De kunne for det første ikke engelsk og for det andre var beskrivelsen av hotellet noe helt annet enn det vi fikk. Det verste var egentlig at vi krangla med de i to dager uten og egentlig komme noen vei

For en av dagene hadde vi behov for passet til å bestille en båt til fastlandet. Da ville de at vi skulle betale oppholdet først. Dette var meget rart, ettersom vi allerede hadde betalt gjennom Hotels.com. Denne diskusjonen holdt på i 2 dager, hvor de ikke forstod bæret. Vi kontaktet hotels.com, og ikke heller de klarte å få dem til å forstå hva som egentlig var greia. Vi bestemte oss derfor for å sjekke ut og finne et nytt hotell. Da trua de med politi og både det ene og det andre. Vi sa ganske tydelig at de måtte finne noen som kunne snakke engelsk. Da kom det en jente som hjalp oss i stor grad med å få dem til å forstå hva som problemet egentlig var her. De påstod at de aldri hadde hørt om hotels.com og at de trodde vi var drop-in kunder. Derfor hadde de gitt oss det dyreste rommet med tre ganger så høy pris som opprinnelig. Dette var uakseptabelt. Christer trua tilbake med politi og de forstod "plutselig" hva vi mente. Og plutselig hadde de hørt om hotels.com likevel. Vi fikk sjekket ut og fikk oss et supert sted rett i nærheten bare med stranda rett på utsiden av døren vår, akkurat slik vi kom til Phu Qouc for. 



Her fikk vi oss også noen venner under solsenga :)

Misforstå meg rett her, for øya er fin på sin måte, men skulle jeg valgt en gang til tror jeg heller jeg ville valgt en uke mange andre steder framfor dette en gang ting. For eksempel: Nah Trang i Vietnam eller Koh Rong i Kambodsja. 

 

Henger litt bakpå i skrivinga/blogginga her, men vi lever under konstant dårlig internett. Jeg prøver likevel så godt jeg kan innimellom :) Nå er vi tilbake i Vientiane etter en fantastisk mc-tur. Nå blir det noen dager i Vientiane, før turen bærer videre til India, som vi gleder oss helt vilt til!!

 

 

 

 

 

#blogg #resie #høst #chrimaR #chrimarseventyr #blogger #vietnam #asia #ferie
 

Nah Trang og dykkerlappen

Dette er et ekstremt turistifisert by og kan på mange måter sammenliknes med det vi nordmenn kaller for syden. Lange strender, billig mat og drikke, partyfaktor x 10 hver kveld, fullt av fulle russere og folk som forsøker å selge deg et og annet rundt hvert eneste gatehjørne. Vi brukte mesteparten av tiden vår der på å ta dykkerlappen. Utover det har de også aktiviteter der for alle og enhver, som for eksempel tivoli, båtturer eller gåturer til et mangfold av naturskjønne omgivelser, som for eksempel fossen vi tok oss turen tiil.

Selve dykkingen var en helt utrolig opplevelse jeg også må nevne. Dette har på turen våres hittil vært det jeg har gruet meg mest til og Christer motsatt har gledet seg mest til. For å si det rett ut, så er jeg ikke trygg under vann. Derfor trodde jeg at dykking aldri skulle bli noe for meg. Likevel hadde jeg så utrolig lyst og visste det var mye jeg ville gå glipp av om jeg ikke gjorde det. I tillegg trenger vi alle noen utfordringer her i livet, eller hva?

Den første dagen gikk til å trene i bassenget på ulike ferdigheter vi teoretisk hadde lært gjennom et nettkurs. Dette gikk overraskende greit. Neste dykk som skulle være i havet valgte vi å drøye det med en dag, da Christers ører fikk gjennomgå en del pga. trykket.

Da dagen var der og vi skulle i sjøen tror jeg ikke at jeg kunne grugleda meg mer og Christer var like lykkelig som en unge på julaften. Frykten jeg hadde da vi kom i vannet var overraskende nulleksisterende. Vi starta med noen opplæringsoppgaver og like etter gjorde vi våres første morodykk. Det kommer vi aldri til å glemme, for det var helt ubeskrivelig. Følelsen av å være vektløs, fri for tanker utenom bare det å være, følelsen av å være gira over å være i et univers du ikke har hatt muligheten til før og overraskelsen du får hver gang du ser noen levende skapninger du ikke har sett før det kan ikke sammenlikes med noe annet. Jeg hadde konstant latter/smilekrampe, som jeg måtte holde tilbake fordi jeg var under vann, haha..                      

Vi hadde en dag til proppa med masse oppgaver og caser, slik at vi skulle lære å bli mest mulig selvstendige under vann og kapable til å opptre i ulike nødsituasjoner. Alt vi gjorde gikk mer enn bra, og vips så hadde vi dykkerlappen gitt. Det siste dykket fikk vi gjøre helt på eget initiativ, så var vi helt nede på 17,2 meter, ganske kult!



DCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRO
DCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRODCIM\100GOPRO

 

Her er også bildene fra fossen vi tok oss turen til, en time på utsiden av byen med scooter.  Litt av en opplevelse var det også å gå gjennom jungelen for å komme seg dit.

 

 




 

Oppdateringen fra oss nå er at vi er Laos. Vi bestemte oss like gjerne for å ta en liten roadtrip på motorsykkel i 10 dager her. Vi har til nå vært i hovedstaden Vientiane og party- og tubingbyen Vang Vieng. I dag kjørte vi hele 350 km over 6,5 time til byen Pakkading. I morgen er vi klare for starten på den såkalte Thea Kaek-loop, som er en veldig kjent runde med mange vakre høydepunkter.

 

Håper dere alle har det bra der hjemme, hilsen fra to stykker med pandaansikt :)

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #reise #vietnam #asia #blogger #dykke #chrimar #chrimarseventyr 




 

Exploration of Mekong delta, My Tho and Can Tho 

Dette er et meget interessant sted vi fikk oppleve mye av gjennom båt. Dette er så langt sør i Vietnam at det er her Mekong elven ender ut i havet. Vi startet med byen My Tho som har vært en viktig havnebase i Meking Delta. Vi kjørte til ulike øysamfunn, som driver små lokale bedrifter. Vi fikk se noen morsomme dyr, rispapirproduksjon, produksjon av kokosnøttgodteri, fruktfarmer og biefarmer. Vi fikk også se hvordan de bodde utpå øyene her. Det fineste var da vi dro på en liten padletur gjennom elvene som gikk tvers igjennom øyene. 








Nok en gang ble vi tatt med til et tempel.





 

Natten skulle vi tilbringe med å bo hjemme på homestay hos et gammel ektepar i Can Tho. Vi ankom ganske sent på kvelden og ble sluppet av i mørket langs veien, vel uvitende om neste steg på veien ettersom ingen snakket engelsk. Det var en gammel mann på scooter som geleida inn i en taxi sammen med et russisk par som heller ikke viste hva vi skulle. Vi ble kjørt til ingenstedsland langt inne i bushen og fikk oss et rom som likna på et skjul. Vi fikk deilig middag med elvefiska elefantfisk, som ser ut som fisken på toppen av innlegget når den er i live. 

Vi ble sittende utover en stund med det hyggelige  og russiske paret. Ettervert kom også verten vår som ikke kunne snakke engelsk, men likevel spilte noen runder med kort sammen med oss. Det skulle også vise seg at reisefølget våres skulle være en professor i fysikk som gav Christer mye hjelp med mattestudiene. 


 

Dagen etter våknet vi til høljeregn og vi skulle denne gangen ta elveveien til Can Tho igjen. Vi ble lempa opp i en smal og lang båt og fikk en presenning over for å beskytte oss mot regnet. Det var en ganske komisk og oppkvikkende start på dagen. Etter at regnet la seg, fikk vi nyte elvens utsikt. 



Vel framme i Can Tho ble vi flytta over i en større båt og vi tok farvel med den koselige og gamle mannen vi fikk bo hos. Her skulle vi få se det berykta og flytende markedet. Vi ble møtt av av stadig flere og flere båter hvor alt mulig rart ble solgt ifra og det var en morsom opplevelse i seg selv.




Vi ble også tatt med til en restaurant hvor du kunne spise frosk, mus og slanger. Slangene ble kasta halvt levende oppi glørne. 

En bedårende liten tigger ligger også under ethvert bord og venter håpefullt på at det skal dette noe ned til han..

 

I skrivende stund sitter vi og venter på flyet til Laos. Ja, vipps var vi ferdig med Kambodsja også gitt, og det har vært litt av en opplevelse. Har masse morsomme bilder å vise dere senere! 

Sender dere litt sol og varme fra oss her i solsteika. Er sjelden temeraturen går under 30 grader, så dere kan godt få litt ;)

 

 


 

 

 



#blogg #reise #chrimarseventyr #chrimar #høst #asia #vietnam

 

Ho Chi Minh

Ho Chi Minh er nok en by i Vietnam som har mye interessant historie. Byen her het tidligere Saigon og på folkemunnet går den også under dette navnet. Byen var Sør-Vietnams hovedstad mellom 1954 og 1976 og det var etter byen ble eurobret av Nord-Vietnam og det ble foretatt en gjenforening av Nord- og Sør-Vietnam at  byen også oppkalt etter Ho Chi Minh. Byen er også i dag Vietnams største by. Vi ankom byen halv seks på morgenen, etter en lang reise med toget fra Huè. Vi var her til og med så tidlig at det var mange steder som ennå ikke var åpnet ennå. Vi fikk en grundig og interessant omvisning til byen. 

1. Notre dame

Denne kirken er fra tiden Vietnam var under Frankrike. Rett ved siden av ligger:
 

2. Postkontoret

Denne har komisk nok den samme arkitekten som Eifelltårnet.
 

3. Operahuset

Dette er en stor serverdighet for vietnamesere. Rett ved siden av bygges også den første metroen i Vietnam, som er finansiert av japanerne.


4. Mekong elven

Vi gikk en tur til Mekong elven som strekker seg gjennom hele Vietnam. Det er veldig populært med båtturer her, som vi senere også fikk oppleve. Vietnam er bare et av de seks landene den strekker seg gjennom. 
 

5. Bitexco financial tower

Vil du ha deg god utsikt over byen kan du ta deg en tur opp til Ho Chi Minhs høyeste bygning.
 

6. Markedet

Som de fleste byer i Vietnam er det enorme markeder i hver eneste av dem. Heller ingen unntak var det for Ho Chi Minh. Like morsomt har vi det hver gang med å kikke på disse. Det er sjelden vi kjøper noe, da vi ikke har særlig med plass i sekkene våre, som mest sannsynlig er for det beste, ettersom 80 % av det de har er såkalt plastic fantastic.


7. Ho Chi Minh minnestatuen





8. Krigsmuseet
Jeg skreiv mye om dette i innlegget HER. Det er mye historie bak dette, ikke bare om agent orange operasjonen som jeg har fokusert mye på. Her lærte vi nok en gang om hvor meningsløs Vietnam-krigen var. Den dag i dag stilles det fortsatt spørsmål i om hvorvidt det var noe poeng med hele krigen. Amerikanerne spør seg selv i om de i det hele støttet riktig part av Vietnam. Enkelte Vietnamesere mener på at Vietnam i dag er mer splittet enn noen gang. Så ved å gå rundt på dette museet kan en mange ganger undre seg over hvordan det hele kunne gå så galt og hva meningen med dette egentlig var?


 

9. Palasset

Vi fikk en omvisning på palasset hvor flere av Sør-Vietnams korrupte ledere en gang i tiden bodde, i dag er det bare et museum. 


Synes dissa to var en smule søte da<3



Det var ikke noe alternativ å late som om du hadde Walkincloset her nei..




På taket er det to store og røde sirkeler som er markert. Det var her de to bombene gikk av under krigen. 

10. Cu Chi tunnelene.

Dette må nok være høydepunktet for hele turen til Ho Chi Minh.  Det ligger et lite stykke utenfor Ho Chi Minh. Her fikk vi se hvordan VietCong i 30 år levde under bakken. Vi fikk omvisning av den utrolig komiske guiden våres som kalte seg for Tommy Hilfiger og hans sjåfør James Bond, hahaha. 




Fellene de brukte var også noen grusomme greier. Her skulle du få lide en grusom død om du var uheldig å havne oppi. Værre var det om du overlevde og ble holdt i et fangenskap fylt av tortur. 


Vi fikk også prøve å skyte med våpna som Viet Cong en gang i tiden brukte. 


Her er det et stort krater etter en amerikansk bombe. Disse kunne man se overalt i området. 




De hadde mange smarte løsninger for ikke å bli funnet. For eksempel hadde de slike jordhaugde hvor de hadde små hull i, som de brukte som pipe eller luftehull for å slippe inn oksygen.





VietCong overlevde under jorda i 30 år, noe som er ganske imponerende i seg selv. Klaustrofobi var da i hvert fall ikke noe alternativ i de trange tunnelene. Kresen kunne de heller ikke være, for rota ovenfor som smaker som potet var så og si det eneste du fikk og spise. 



Nok en oppdatering fra oss i Kambodsja. Nå er vi igjen tilbake i Phnom Penh, etter en fantastisk uke på Koh Rong. Hovedgrunnen til at vi dro tilbake hit er den tre-dager-til-ende-lange festivalen her, kalt Bon Om Touk.  Dette er en stor feiring av at regnsesongen er over. Det skal vist være mye som skjer, blant annet båtrace, konserter og ulike festiviteter, whop whop. 

 

 

 

 

#reise #høst #vietnam #asia #blogg #chrimar #chrimarseventyr #blogger #festival 

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017
chrimarseventyr

chrimarseventyr

26, Tvedestrand

Vi tilbakestilt livet og dro fra alle forpliktelser med jobb og leilighet. Vi har tatt ett års permisjon fra jobben for å reise og oppleve før livet blir for seriøst! Noen vil kanskje kalle det litt sent i en alder av snart 26 og 28 år, men bedre sent enn aldri. YOLO, eller hva? Nå i Asia.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker